Den tredje plata til Levi Henriksen, Thomas Mårud & co. renner nesten over av sanger med tog, biler og elver. Det hele spekket med musikalske og tekstmessige referanser til Dylan, Stones, Åge og Morrissey (!). Samt bibelen. Musikalsk har uttrykket blitt et hakk røffere for hvert album. I de beste sangene funker kombinasjonen av angloamerikansk gitarrock og tekster fra norsk bygdeby godt i dynamikk med Henriksen og Måruds kombinasjon av snakkesang og rufsete rockvokal.
Plata innhylles av en av de mest vellykkede og en av de mest himmelropende ujevne sangene deres. «Jeg har lært meg å se toget gå» er band og rockpoet Henriksen på sitt fortettet beste. I «Langt Sakte Tog» starter Henriksen som predikant i rocka forsøk på lavkirkelig trøkk som stadig truer med å spore av. Intensiteten er der, men Onkel Tuka har lyktes bedre i rocka forsøk på å ta opp arven etter Åge Samuelsen.
Musikalsk som tekstmessig er Henriksen & co. best når de ikke prøver å tøffe seg for mye eller lene seg for sterkt på referanser og forbilder. Åpningssporets rop på mamma og hyllesten til en far i «Arbeidsliv» treffer best på ei plate hvor dyktige og bra landsens folk i litt for stor grad prøver å framstå som minst like tøff som toget.
Høydepunkt: «Jeg har lært meg å se toget gå».
