Michael Nyqvist
NÅR BARNET HAR LAGT SEG
Oversatt av Astrid Nordang
Cappelen Damm
Michael Nyqvist var allerede en godt kjent skuespiller da han i 2007 fortalte om sin bakgrunn som adoptert i et tv-intervju. I denne boka får vi en mer utfyllende beretning om denne delen av hans livshistorie.
Da han var fem år gammel ble han fortalt at foreldrene hans ikke var hans egentlige foreldre. Adoptivforeldrene ville dette skulle holdes hemmelig, ingen skulle vite at Michael ikke var deres eget barn. At det ble en tung byrde å bære for et lite barn er lett å forstå. Denne hemmeligheten la seg som en skygge over en ellers nokså lykkelig oppvekst.
Nyqvist har et godt grep om språket og forteller med originale og lett forståelige bilder.
Det er imidlertid vanskelig å forestille seg at boken hadde blitt utgitt uten at forfatteren var kjent for publikum på forhånd. Skildringen av oppvekst og barndom bæres fram av leserens egen gjenkjennelse mer enn forfatterens fortellerkunst. Hvorfor det er så viktig å finne sine røtter blir aldri forklart, det trengs kanskje heller ikke. Som den populære programposten til Tore Strømøy vitner om, er behovet for å finne sitt biologiske opphav en sterk og vill urkraft.
Teksten legger seg et sted i mellom dagbok og litteratur. Nyqvist er imidlertid aldri spekulativ. Selv om det er et element av det sensasjonelle i hans fortelling gir han ikke etter for billige poenger. Det er personlig uten at det blir privat, selv når han blottstiller sine såreste minner holder han en viss distanse.
Nyqvist er scenekunstner og det er med skuespillerens tekstforståelse han skriver. Han er på sitt beste når han skildrer sine reaksjoner på følelser det ikke kan settes ord på. Det svinger også når han skriver om oppsetninger han har arbeidet med. Dette kunne jeg lest mye mer om.
