Riksteatret er på besøk i Trøndelag, og situasjonen er «mot normalt».

I Oppdal kulturhus tirsdag kveld var hvert sete opptatt. Det er ikke alltid slik når det er teater i bygda. Det er ikke alltid latteren runget som den gjorde gjennom store deler av den drøyt to timer lange forestillingen heller.

To skakkjørte, forlatte menn i en leilighet. Med kompiser, med damebekjentskaper, men mest bare de to – i en blanding av gjensidig irritasjon og hengivenhet. Settingen kan minne om et territorium de to folkekjære skuespillere Sven Nordin og Nils Vogt har oppholdt seg i flere situasjonskomedier opp igjennom årene. Men her snakker vi divisjonsforskjell. «Mot i brøstet» i Adeccoligaen, men sliter med å beholde plassen sammenlignet med «Litt av et par», som ville kjempet om kvalifisering til Champions League.

Stykket er skrevet av elegantieren Neil Simon, og ble film i 1965, med de allerede da ganske gretne gubbene Walter Matthau og Jack Lemmon. Simon oppdaterte stykket for et drøyt tiår siden, og Vogt har oversatt og tilrettelagt for norske forhold.

Nordin og Vogt er henholdsvis Oscar og Felix, som til forveksling deres respektive rollefigurer i «Mot i brøstet». Den ene en enkel mann i en enkel kropp (sportsjournalist faktisk), den andre en nevrotisk elegantier (skriver for radio, faktisk).

Mens de to er med kompiser og spiller poker, er vi tilbake på 50-tallet. Det er tynt og overspilt og med høy Finbeck & Fia-faktor.

Det er den spesielle energien mellom Vogt og Nordin som løfter denne turneen til en begivenhet. Selv med dårlige manus i komedier produsert med lavt budsjett og under hardt tidspress, skjer det noe i samspillet mellom de to. Her, i god regi og med godt utviklet manus – spesielt på replikknivå, løfter samspillet seg virkelig. Spesielt i siste del av første akt.

Intrigen er ikke all verden, den innbefatter den skilte Oscar og den nyseparerte Felix, tre pokervenner og to hyggelige spanske halvsøstre. Stykket er ikke fritt for klisjeer, selvfølgeligheter og overspill. En kunne kanskje håpet at det løftet seg enda mer mot slutten.

Men det er mange elegante detaljer, stykket er proppfullt av smittende energi, og samspillet mellom Nordin og Vogt nærmer seg til tider kunst.

Snakker vi folkelig komedie på landeveien i Norge, får du det ikke mye bedre enn dette.