«Tonje Glimmerdal» utgjør sammen med Mari Parrs debut «Vaffelhjerte» en gullkantet internasjonal suksesshistorie.
Å ta vare på alle viktige elementer i boka i en enkel turne-scenografi er ikke lett. Men Nord-Trøndelag teater klarer det. Om en skal peke på svakheter, er kanskje den mest nærliggende er at for lite er strøket.
Godt manusarbeid av Parr/ Matheson, smittende energi i samspillet spesielt mellom Tonje Glimmerdal Gunnvald, og en leken miks av fysisk teater og figurteater et blant suksesskriteriene.
Tonje Glimmerdal er en god gammeldags barnebokhelt. Hun er sterk og geskjeftig, og så selvstendig som en jente med godmodig, snill far og en mor som er utenom redde verden gjerne blir. Men hun er ensom også, eneste lekekompis er en importert måse og hennes utgamle bestevenn Gunnvald. Den sleske lederen for dalens helsecamp er en utmerket erkefiende.
Med fart og selvtillit kommer en langt, sier Tonje og raser nedover bakkene i Glimmerdalen. Men Gunnvald havner på sykehus, det er nå én ting, men det viser seg at han bærer på en hemmelighet som setter Tonjes lojalitet på store prøvelser.
Forestillingen byr på solide doser ytre handling, fart, spenning og humor, mye å hvile øynene på av akrobatisk spill og energisk dukkeføring. Men andre elementer gjør vel så sterkt inntrykk. Ensomme barn med fraværende foreldre formidles på forskjellige nivåer, nesten uten moraliserende pekefingre. Det er dyktig gjort, og skikkelig rørende.
Mange roller er godt løst. Men forestillingens motor er Inga Josefine Ibsdotter Lillaas som formidler tittelrollen med bøttevis av energi og samtidig sterk tilstedeværelse. Tonje er barnet som intenst søker bekreftelse, men som også er utrustet med empatiske deltagelse. Samspillet med felespiller Gunnvald er utmerket, hvem skulle tro musikant Anders J. Reitan debuterer som skuespiller?
Scenografien har hjemmesnekret preg, men er imponerende anvendelig for å formidle dels realistisk kammerspill, dels halsbrekkende snøakrobatikk. Ymse dyre-dukker som og kopier av de to sentrale barnerollene i to forskjellige størrelser, er en vital del av scenebildet. Dukkene er livaktige nok til å imponere, enkle nok til at de kan føres av skuespillerne. Veldig bra, selv om det er scener hvor de nesten er i veien, der enklere sceneløsninger ville vært å foretrekke.
En spesiell symbolsterk scene i en foss får nærmest ibsenske proporsjoner, svøpet i parodisk teatralsk lakenblafring. Utenpåklistret og unødvendig. Videoinnslag av mor som er ute og redder verden fra klimakatastrofe gir samme følelse. Her er det så mye indre drama at flere utvendige effekter føles unødvendig. De står i veien, men er ikke i nærheten av å ødelegge en sterk, spennende og rørende historie.
Men hva er det med Namsos? De får premieren på en så spennende og attraktiv turnéforestilling, og så er den vesle kulturhussalen knapt tredjedels full?
