Britiske Daniel Hope blir regnet som en av verdens ledende fiolinister, og det finnes vel knapt en musikksjanger han ikke har vært innom. Hans musikalske spennvidde er enorm, det samme er engasjementet. Igår kveld var det barokk som sto på programmet, med Bach, Telemann og en rekomposisjon av Vivaldi han og Trondheimsolistene skulle srevere oss i Frimurerlogen.

Men de beste er ikke alltid best. Idet Bachs konsert for to fioliner i d-moll er igang, er det nemlig en annen mann som stjeler min oppmerksomhet. Daniel Turcina er vansligvis en leder i Trondheimsolistene. Ikveld er han solist sammen med Daniel Hope. Turcinas interpretasjon er en fryd å oppleve. Han tar seg tid til fraseringer og bearbeider klangen på nydelig vis med venstre hånd.

Den andre Daniel sliter mer. Det er noe urolig over fremførelsen. Nyansene som Turcina får frem, mangler hos Hope. Briten virker litt stresset og musiseringen blir for voldsom.

Samtidig med Bach levde Georg Philipp Telemann (1681-1767), og neste nummer ut er hans fiolinkonsert i a-moll. Første sats er rolig og nydelig, og sjelden har en løs e-streng vært så vakker.  Hope har fått ned pulsen og klarer på elegant vis å få frem følelsene i musikken med restriktiv bruk av vibrato.

Andre sats er forrykende, men både her og i siste sats blir Hope litt vel ivrig og kommer skjevt ut med Trondheimsolistene ved et par anledninger. Men det er artig å sitte i salen. For Hope er en entertainer. Han oser av musikalsk glede- en glede det er tydelig han ønsker å dele.

Fløytist Trine Knutsen og cembalist Christian Kjos er medsolister med Hope under Bachs «Brandenburgerkonsert» nr. 5 i D-dur. Problemet her er at Knutsen og Hope mangler et unisont uttrykk. Hope blir litt vel dominerende og kunne med fordel ha tonet ned vibratoen for å forene klangen med den rene fløytelyden. En som imidlertid overbeviser er Christian Kjos, blant annet med en fremragende kadens.

Så er det klart for kveldens høydepunkt, en rekomposisjon av Vivaldis «De fire årstider» fra 1725 av tyske Max Richter (1966-). Hope forteller oss at Richter hadde gått lei av å høre Vivaldis mesterverk overalt, og ønsket derfor å få publikum til å reetablere kontakten med verket.

Resultatet er en rekomposisjon som har beholdt mye av originalen, men som også byr på mye nytt, både harmonisk og ikke minst rytmisk. Og så inkluderer den harpe!  Dynamikken mellom solist og orkester er enestående. Under den kjente «stormen» (siste sats av «Sommer») er tordenværet til å ta og føle på. Det går unna i forrykende tempo og de dynamiske kontrastene skaper en enda mer urolig stemning. Virkninsfull er også den skjeve rytmikken, med harde accenter (trykk) som virkelig skaper spenning.

Avslutningen med «Vinter» er en liten perle med sine myke staccato-noter. Første sats er full av kraft. Hope og Trondheimsolistene limer buen inntil gripebrettet for et enda røffere uttrykk. Andre sats er en stor nytelse, der Hope glitrende varierer klangen med venstrehånd over et teppe av strykere med svake overtoner, før det hele avsluttes på aldeles mesterlig vis med en siste sats som gir undertegnde frysninger. Så spennende og samtidig så utrolig vakkert.

Daniel Hope er en ekte entertainer og formidlingen av Richters årstider er det bare å applaudere. Dette var musikk som gjorde inntrykk.