Foto: MARI VOLD

Gusty Utterdahl og Åge Sten Nilsen står bak den storslåttehyllesten av Michael Jackson, som har gått sin seiersgang  i både Oseberg kulturhus i Tønsberg ogEdderkoppen teater i Oslo. Nå er de ute på norgesturne, og stykket spilles bådefredag og lørdag i Olavshallen. Fredag ble de over tjue sangerne og dansernevarmt tatt i mot av en utsolgt sal (lørdag er også utsolgt), og det helestartet forrykende foran de over tusen tilskuerne.

Pyroeffekter

En heftig danseintro og den hardtslående låta «Jam» er igang. Flammene slår opp av scenekanten, varmen av pyroeffektene kjennes heltbak til rad 39, og en storskjerm på scenen gjør bakteppet til danserneforanderlig. Over til «The Way You Make Me Feel», så «Scream», stadig fleresangere på scenen, nå synger de sammen på refrengene også, og korer forhverandre. To akrobatiske herrer braser inn med saltoer. Mer pyro fra scenekanten.Endelig får vi trukket pusten, i en kort pause. Bakoversveisen legger seg tilrette igjen.

Ole Børud, Knut Anders Sørum og Tina Zakariassen synger bra,og det er de som hovedsaklig bærer showet vokalmessig. Men ingen av dem erMichael Jackson. Arrangørene har riktignok slått fast på forhånd at målet ikkeer å etterlike popkongen, men å vise tolkninger av hans låter. Slik jegopplever fremførelsene, faller det mellom to stoler. Ingen alternative,personlige tolkninger med særpreg, men bleke kopier av originalene.

Energisk sådet holder, det er lett å bli revet med, for låtene er jo sterke. Men magienglimrer med sitt fravær. Her kommer tolv år gamle Henrik Fuglem fra Selbukjærkomment inn. Ikke bare har han litt av en stemme, han bringer også en nerveinn i det ellers utstuderte, poserende showet. Så får han også velfortjentjubel fra salen. Denne karen vil vi se mer av. Omar Mohamed Ahmed klarer også åbringe litt egenart inn i showet, og synger med imponerende rytme.

Variabel dans

Dansingen er en vel så viktig del av helheten som syngingen.Michael Jacksons klassiske trinn gjenskapes av den opplagt dyktige Kent OlafSteinhaug, som kommer og går gjennom hele forestillingen, og Jacksonssignatursteg «moonwalk» er like fascinerende den dag i dag. Vokalistene er ikkelike smidige, og oppleves tidvis keitete i bevegelsene når de skal danse.Samspillet når alle danserne er på scenen er imponerende i enkelte sekvenser.Episodene med yppete gatedans, med overdreven «attitude», er morsomme, det var joslik flere av de gamle musikkvideoene til Michael Jackson var.

Zombiedans

I noen av de korte pustepausene ruller tekst med kronologiskinformasjon om fliker av Michael Jacksons liv oppover på storskjermen. Vi fårogså en oppsummering av alle veldedige prosjekter mannen støttet økonomisk,hvilket ikke er lite. Kortfattet tegnes et bilde av en velgjører. Ingen avkontroversene rundt artisten berøres via storskjermen. Det føles greit i etslikt hyllest-show. Mot slutten får vi også bilder fra hans begravelse.Gråtende mennesker. På scenen står så kappekledde mennesker som synger Jacksonsvakre ballade «Will You Be There» fra albumet «Dangerous» (1991).

Et snev av humor bringes inn når vi etterpå, når vi egentligtror det hele er ferdig, får klassikeren «Thriller», med en scenografi tydeliginspirert av den horror-aktige musikkvideoen fra 1983. En blodig, kritthvitJackson, med hull i buksene, stiger opp av en grav, fra en luke i gulvet iOlavshallen, som med zombieaktige bevegelser begynner å danse. Det altså rettetter å ha sett klipp fra Jacksons ekte begravelse. Om det var slik MichaelJackson skulle oppstå, kunne han heller blitt liggende.

All ære til deinvolverte, de har lagd et energisk og proft, med et kompetent backingband, menfor meg blir det rett og slett mye Michael Jackson på kort tid. Uten MichaelJackson. Selv om danserne tar seg av dansen, sangerne av vokalen, så er detingen av dem som er i nærheten av å tøtsje det unike med popkongen. Snerten istemmen, knekken i bevegelsene.

Det pøses på med klesskift, pyroeffekter og «Earth Song» varfint koreografert. Likevel. Den eneste gangen jeg fikk frysninger på ryggen varda Tina Zakariassen dro en av sine imponerende høye toner, men det var snarerei frykt for å få hørselsskader.

Foto: MARI VOLD