I år er det 20 år siden midnattsoperaen «Olav Engelbrektsson» premierte på historisk grunn på Steinvikholmen innerst i Trondheimsfjorden. I 470 år har borgruinene båret på en av Norges-historiens viktigste hendelser, og i midnattsoperaen får vi gjennoppleve den siste natten til vår siste katolske biskop på Steinvikholm slott.

Danskekongen og hans hærfølge er i ferd med å innta borgen og Olav Engelbrektsson blir stilt overfor et vanskelig dilemma: Skal han flykte fra landet og «tape» kampen mot danskene, eller skal han bli og kjempe inn i døden?

Det er gjort flere endringer både når det gjelder rollebesetning og scenografi til årets jubileumsforestilling. Den store slagscenen mot slutten av forestillingen ble fjernet etter terrorangrepene i 2011, men er i år tilbake – og det tøffere enn noen gang!

Det tar litt tid før vi kommer inn i fortellingen. På samme måte som tidligere år, blir historien sinket av ulike småroller som ikke drar historien fremover, selv om prestasjonene er gode. Demed virker det hele litt uryddig før biskopens verste fiende, Nils Lykke, ankommer slottet med sin Lucie.

Trond Halstein Moe er regelrett gnistrende som erkebiskop. Hans dype, sterke bass kombinert med en strålende innlevelse og formidling, får oss til å trekke pusten mer enn én gang. Randi Stene er som skapt for rollen som den harde og empatiløse Fru Inger, og samspillet mellom henne og Trond Halstein Moe er definitivt operaens høydepunkt. Stenes steinansikt er en fryd for øyet. Til og med hesten på slagmarken blir skremt av hennes høye utbrudd.

Are Hembre er tidenes yngste til å bekle rollen som Nils Lykke, og han klarer seg godt, selv om han faller litt gjennom stemmemessig. Men Hembre vinner mye på rolleinnlevelse. Vi tror på hans genuine kjærlighet til Lucie og vi tror på hans smerte.

Maria A. Nohr debuterer i rollen som Lucie, og også hun leverer. Stemmen er lys, klar og ren og passer perfekt til den skjøre rollekarakteren. Den tragiske kjærlighetshistorien mellom Lykke og Lucie blir virkningsfullt forsterket av flott koreografi når de viser seg i dansende form, spilt av Ina T. Winther og Olav André Gravset.

Rein Alexander er også god i rollen som Kristoffer Rustung. Stemmen er sterk og han bekler rollen med dyp innlevelse. Sverre Johan Aal begynner å bli en kjenning som den danske hærføreren, og også han leverer med troverdighet. Akkurat når jeg sitter og tenker at den danske maktovertakelsen kunne vært enda hardere, smeller det skikkelig. Publikum skvetter opp fra benkene idet slagscenen begynner med et realt pang! At den er tilbake, er et løft for operaen.

Lysdesignen blir derimot for hard og ujevn. Det er tidvis meget vakkert, men de skarpe lyskasterne kaster litt for ofte lys der de ikke burde, og virker litt rotete. Det blir ikke den vakre rammen det kunne, eller burde, vært.

I alt 180 aktører medvirker. I tillegg til solister er Operakoret sterkt representert sammen med et ensemble som i år dirigeres av Torodd Wigum. Musikken til Henning Sommerro er ikke enkel der han blander melodiøse ballader med et moderne uttrykk. Koret henger ikke helt med innledningsvis, men henter seg inn og bidrar sterkt i den musikalske fortellingen.

«Olav Engelbrektsson» ble, tross litt rot, en flott opplevelse med et glitrende samspill mellom Randi Stene og Trond Halstein Moe som alene er verdt et besøk!

Anmeldelsen er basert på generalprøven onsdag kveld