Ein frå Camorra-klanen sit i Lilas bryllaup med skoa som ho har laga. Dei som ho teikna sjølv, og sydde i lag med broren sin, Rino. Lila er rasande på ektemannen sin, som har selt seg slik. Han har selt henne. Han har selt kjærleiken!

Og eg høyrer om folk som sjukmelder seg for å få lesa vidare om Lila, og bestevenninna Elena. Dei er fjerne i blikket som om dei tenkjer på dop; kan dei få lese Ferrante i køen der? Inne på do? Dei gløymer barn, dei gløymer ektefellen på flyplassen.

- Er du klar over kva du gjer med lesarane dine? Får du ikkje lyst å møte dei, gi deg til kjenne med ditt verkelege namn: Dra på turnéar, slik andre forfattarar gjer?

- Det gler meg når bøkene mine klarar å skape eit sterkt og varig forhold til lesarane. Det står for meg som sjølve beviset på at eg har gjort det eg skulle med bøkene, og at dei difor ikkje treng meg lenger. Om eg skulle følgt etter dei rundt i verda, ville eg følt meg som ei av dei mødrene som alltid held seg altfor tett innpå barna sine sjølv etter at dei er blitt vaksne, og skryt av dei på ein beklemmande måte.

- Når eg fortel sonen min (på ni), kva bøker eg les, blir han heilt forundra over at du ikkje vil bli kjent. Alle vil jo bli verdsberømte, seier han. Kva seier døtrene dine? Forstår dei deg?

- Mellom døtrene mine og meg finst det ei gammal pakt om at eg får gjere det eg vil, så lenge det ikkje gjer dei skamfulle. Eg veit ikkje om eg alltid har klart å etterleve den avtalen. Men eg veit med sikkerheit at dei har verdsett og framleis verdset, at eg har klart å stå i mot suget etter å vere kjent og berømt. For barn vil foreldra alltid vere eit brysamt element. Men dei som gjer altfor mykje ut av seg, blir utolelege.

Napolikvartetten handlar altså om dei to jentene, og etter kvart kvinnene «Lila» og «Elena». Eg får inntrykk av at heller ikkje dei ville forstått deg? Dei drøymer jo om å komma seg bort frå Napoli, bli søkkrike og berømte – og kanskje frie.

- Elena ville ha sagt at ho misunnte meg valet mitt, for så å gå vidare med sitt. Lila ville ha opplevd valet mitt utilfredsstillande, og ville også rådd meg til å ikkje svare på desse spørsmåla. For min eigen del har suget etter merksemd minka med tida. Men eg set stor pris på det omdømmet som Lila og veninna hennar er i ferd med å erobre i sinnet til lesarane.

- Forstår du deg på Lila sjølv? Ho giftar seg altfor ung, og treng det vel eigentleg ikkje? Ho er vond, og ho er god. Ho syg energien ut av alt, men ho gir Elena fargar til alt også. Du har kanskje tenkt meir grunnleggjande enn «vanlege» menneske. Kanskje nietzscheansk, at ho representerer det dionysiske og driftige i tilværet – medan venninna Elena er det meir fornuftige prinsippet?

- Eg blir alltid fascinert av folk som går over breiddene i alt det dei gjer. Lila har mange trekk felles med ei barndomsvenninne av meg som døydde for nokre år sidan. Det var ikkje noko dionysisk over henne. Ho var meir som eitt av dei menneska som er nysgjerrige på alt mogeleg, og som utan noko synleg strev hevdar seg strålande i kvar ein samanheng, heilt til dei går lei og overfører entusiasmen sin til noko anna. Eg har forsøkt å skildre det kreative kaoset som oppstår i kjølvatnet av slike allsidige talent, som sjølv aldri lét seg definere.

Dynamikken mellom desse to venninnene Elena og Lila er så intenst og djupsindig skildra, korleis dei formar kvarandre, rivaliserer med kvarandre, er avhengige av og treng avstand frå kvarandre. Eg har ikkje klart å komma på noko liknande av det eg elles har lese i verdslitteraturen. Har du sjølv tematiske førebilete, eller har du tenkt at du pløyer nytt land med desse to figurane?

- Eg er overtydd om at den faktabaserte røyndommen, som ein gjerne tenkjer er enkel og lineær, eigentleg er ein uoversiktleg floke og at oppgåva til litteraturen er å gå inn i den floken utan vante skjema. Utforskinga av denne uføreseielege kvinnevennskapen tvang meg til å leggje til sides all idealisering og ei kvar draging mot det oppbyggjelege.

Eg har lese i eit anna intervju at romanen som er fundamental for deg, er Elsa Morantes «House of Liars». Kvifor akkurat den?

- Det var takka vere den boka eg oppdaga at ei rein kvinnehistorie – som berre består av kvinners draumar, tankar og kjensler – kunne vere fengslande og samstundes ha høg litterær verdi.

Det ligg jo ein feministisk impuls i kvartetten din, slik jentene kjempar mot tradisjonane, og kjenner mennene riv og slit i dei. Men likevel har eg ikkje lyst å dvele for lenge ved det: Eg har tenkt på mannlege vener eg sjølv har, kor eg har vore vikla inn dei, og herma etter dei, med heile meg. Eg kjenner meg vel så mykje igjen i desse to, som i dei mennene som er skildra. Men det er kanskje ein skilnad på mannskulturen i Napoli i 1950 – 60-åra, og i dag?

- Mennene har forandra seg mykje, både i Napoli og i verda elles, på same måte som vi alle har forandra oss. Men ein bør reflektere over kor djupt desse endringane stikk. For ganske mange av både dei mannlege og kvinnelege karakterane i boka mi går endringane føre seg på overflata, og dei er alltid mogelege å reversere. Problemet er at gjennomgripande endringar skjer over lang tid, mens livet utfordrar oss her og no og med alle sine sjølvmotseiingar.

Eg er freista til å lese eit opprør mot alle foreldreskildringar som er blitt gjort (til dømes av denne nordmannen Karl Ove Knausgård) i romanane: At venner og sysken er like viktige for kven vi blir som menneske. Ikkje uttalt, rett nok, men likevel eit korrektiv til all freudiansk psykologi?

- Eg veit ikkje. Foreldrefigurane er uunnverlege, og i bøkene mine spelar dei ei viktig rolle, spesielt mødrene. Men sysken og venner er ikkje mindre avgjerande. I kva grad blir vi forma av dei? Det er vanskeleg å vite. Sysken og venner kjem uvanleg tett innpå oss og samtidig forblir dei den Andre, som aldri blir reduserbar for oss, aldri heilt påliteleg, og derfor farleg, ein forrædar. Dei utgjer ei lita verd der vi småslåss utan dei store risikoane vi blir utsette for når vi bevegar oss ut blant dei framande i den store verda. Av og til vender vi tilbake til dei for å puste ut, for å kjenne oss forstått. Men like ofte for å få usensurert utløp for frustrasjonar og raseri, som om dei var dei viktigaste kjelda til ei endelaus rekkje av vonbrot.

Romanen er død, har det vore forkynt, litt for mange gonger kanskje. No sist gjennom Knausgård, som drog bort sløret til verkelegheita, og fengsla ei heil verd med det. Men du set verkeleg skapet på plass att; oppvekst- og danningsroman i fire band, som er så overtydande at eg ikkje synest eg treng lese sakprosa om Sør-Italia lenger. Er det berre romanen som gjeld for deg?

- Eg les mange sjølvbiografiske tekstar, private tekstar, dagbøker og forteljingar. Den italienske tradisjonen er full av slike. Det som interesserer meg mest, er tekstar som ikkje imiterer kultiverte uttrykksmåtar; eller endå meir, dei tekstane der skrivaren er i affekt, slik at dei forseggjorde formuleringane forsvinn. I slike tekstar leitar eg etter ei uutforska ektheit som er verd å studere, verd å lære av. Eg må tilstå at romanens død ikkje interesserer meg. Eg er meir opptatt av litteratur som blir opplevd som ekte. Slik skriving er krevjande, og stadig sjeldnare, men samtidig det einaste som kan bevise, slik eg meiner Knausgård gjer, at romanen ikkje er død.

Kan eg seie noko som irriterte meg litt: Denne utførlege personoversikta som innleier kvar bok. Skildringane der skapar nesten eit slags ironisk skjær, som om dette berre er figurar, eller eit skodespel. Med så glasklar prosa treng då ikkje lesaren hjelp!?

- Den detaljerte innhaldslista over karakterane var ein konsekvens av at dei fire banda, som trass at dei utgjer éi samanhengande historie, blei gitt ut med eitt års mellomrom. Hugselista skulle fungere som hjelp for lesaren. Men no når heile historia er tilgjengeleg samtidig, er lista ikkje lenger nødvendig og i ein framtidig samla versjon vil ho bli fjerna.

Viss eg var manusforfattar, ville eg truleg ha elska å få kaste meg over desse fire bøkene. Fleire av dine tidlegare bøker er blitt filma. Tenkjer du i scener som også passar filmen, eller liker du aller best å lage setningar? Viss det då gå an å skilja desse to lidenskapane?

- Sjklovskij (Viktor Sjklovskij, russisk formalist, 1893 – 1984, journ. mrk) sa at vi ikkje veit kva som er kunst, og at vi for å kompensere for det, forsøkjer å regulere han ned til minste detalj. Ein definerer grenser og etablerer reglar. Ein av desse reglane er at TV og kino forringar formuleringsevna og bedervar litteraturen. Men den som skriv, i den sanne litteraturens namn, har plikt til å forsøkje alle typar språk og skjende dei alle, om så må til. Eg har aldri arbeidd med film eller TV, men har vore ein ivrig tilskodar lenge, og når eg skriv, hentar eg inspirasjon frå filmar og frå måleri, og frå alt anna som finst i kunsttradisjonens rikhaldige depot. Litteraturen blir utarma om ein set opp slike skiljeveggar.

Det gjorde sånt inntrykk på meg i band 1 at desse ungane i ein bydel i Napoli ikkje ser havet før dei blir tenåringar. Det minna meg om kva filmskaparen Martin Scorsese har fortalt frå «Little Italy» på Manhattan; han gjekk aldri ut av sin bydel i barndommen. Var din oppvekst så låst til nokre gater i Napoli?

- Eg er fødd i ein hamneby, men oppdaga havet seint og det blei ikkje nokon naturleg del av meg før eg blei vaksen. Det er vanskeleg å forklare, men svært ofte finst det ein avstand mellom dei fattige og dei rike områda som er heilt uoverkomeleg. For meg og vennene mine var det å forlate dei fattige gatene vi kjente frå barnsbein av, og dra inn i dei ukjende gatene med vakre bygningar og strandpromenadar med storslått utsikt utover gulfen, ein farefull ekspedisjon. Det er litt som det som skjer i stor målestokk i dag: Når dei fattige prøver å krysse grensene over til velstanden, blir dei velståande nervøse og tyr til vald.

Det kokar og syder av vald i barndomsskildringa di, og også i band to. Ein stad blir vulkanen Vesuv nemnt, ein annan stad seier Elena noko om kva som ligg i blodet til alle. Ein tredje stad i romanen er det klassekampen som forklarer valdsnivået i Napoli. Gjer du deg som samfunnsmenneske tankar om kvar valden kjem frå, og korleis Sør-Italia kjem seg unna han?

- Valden er eit grunnleggjande trekk ved oss menneskedyr, og ligg alltid latent, over alt, sjølv i dykkar vakre land. Det evige spørsmålet er korleis vi skal halde valden i sjakk. Napoli er ein av dei mange stadene i verda der dei fleste av faktorane som utløyser vald, er til stades og heilt utanfor myndigheitenes kontroll: utolelege økonomiske forskjellar, sosial nød som sikrar dei mektige kriminelle organisasjonane arbeidskraft, institusjonell korrupsjon, og ein slåande mangel på organisering av offentlegheita. Men Napoli er også ein oppsiktsvekkjande vakker by, med ein storslegen tradisjon for både elitistisk og folkeleg kultur. På ei så vakker overflate blir dei betente såra ekstra synlege, og ekstra uuthaldelege. Det som vi kunne vore på denne planeten, og det vi dessverre er, rakt imot dette, blir mykje tydelegare i Napoli enn mange andre stader.

Menneskets hjarteforandrar seg aldri, er det mange diktarar som meiner, i alle fall her i Norge. Men når eg tenkjer på barna mine, og du kanskje på dine, kan dei forstå den oppveksten som Elena og Lila, og kanskje du hadde? For dei er fridom nærmast den lufta dei pustar. Eller tar eg feil?

- Det er mogeleg at menneskehjartet aldri forandrar seg, men eg er ikkje lenger heilt sikker på det. Bioteknologien utrettar stadige nye, forbløffande og skremmande mirakel. Det som er heilt sikkert, er at det er at omstenda som kvart enkelt hjarte tilfeldigvis slår innanfor, som alltid vil forandre seg. Og det er dette som til sjuande og siste skaper historier, alltid dei same og alltid forskjellige. Barna våre må, som oss, forhalde seg til små og store omveltingar som kastar om på det som akkurat no fortonar seg som stabilt og evigvarande. Og dei lærer av eiga erfaring, som vi har gjort, at ingen ting, verken på godt eller vondt, varer evig, og at dei grunnleggjande rettane våre stadig må erobrast på ny.

Elena Ferrantes epost-svar er sett om frå italiensk av Anne Arneberg