Bård Ylvisåker er legen fra helvete, den siste du ville latt operere dine edle deler. Vegard Ylvisåker er pasienten som lures opp i den hydrauliske stolen i sketsjen som er høydepunktet i et show som ellers inkluderer en overivrig, velmenende kultursekretær, en anspent bryllupstaler, en krangel mellom to guttekorsangere som utarter til det absurde, og ganske mye annet. En profesjonell dose innøvd lokalkoloritt hører med, toppet av at Vegard alltid utnytter at han er født i Trondheim til fulle når han opptrer i byen.

En fullsatt sal tok hjertelig imot Ylvis-brødrene i går kveld, og i løpet av en drøy uke skal de holde fem forestillinger til i Olavshallen og dessuten besøke Namsos og Steinkjer. Folk har noe å glede seg til. Selv om suksessforestillingen kanskje inneholder noen små tegn til slitasje, gir Bård og Vegard Ylvisåker helhjertet av seg selv. Humrefaktoren er konstant, gapskrattene kommer jevnlig.

Forestillingen har store shownumre, og innslag der de to viser bredde i talentet – Vegard spiller cello, Bård gjør akrobatiske kunstner, Vegard utfører tryllekunster, begge synger ganske krevende nummer – og de bærer en krevende figurteatersekvens med tilhørende buktaling. Kanskje er den enorme bredden i talentene, i hvert fall delvis, en nøye utarbeidet illusjon. Men pytt: Også det krever solide doser talent og hardt arbeid.

Nettopp kombinasjonen av talent, sjarm og disiplin er kjernen i suksessen Ylvis. De er profesjonelle til fingerspissene, men utførelsen er preget av en nonchalant sjarm. Som publikummer kan du lene deg tilbake og føle deg trygg. Du blir ivaretatt.

I enkelte nummer er estetikken det viktigste. I de største scenene er ikke poengene alltid like gode, men det er fint å se på. Det gjelder ikke minst det avsluttende figurteatret med en atypisk mobbesekvens av Aune Sand. De aller beste numrene er de som er mest nedpå, sånn som når Bård vasker scenegulvet og småprater med publikum. Ylvishumoren er ikke spesielt dyp, ikke spesielt samfunnsengasjert, ikke spesielt banebrytende. Den er basert på fysisk komikk, kvikke kommentarer, og overraskelser koblet til gjenkjennbare figurer. Det er vennlig og det er veldig fint.

Det er nesten to år etter at Ylvis 4 hadde premiere i hjembyen Bergen og ble sett av 30 000, i fjor var Oslo-oppsetningen en like stor suksess. Denne vinteren er forestillingen på turné, og Trondheim er andre stoppested. I den store salen måtte de to springe mer, rope høyere – og publikum fikk nok med seg mindre av teksten enn vanlig. Uten at noen så ut til å lide nød.

- Vær glad dere er så tidlig i turneen, at vi ikke har gått lei, sa Bård Ylvisåker. Men han tullet. Selv om de to nok har mange nye ting de gjerne skulle ha utforsket fremfor å spille de samme sketsjene på tredje året, er de ikke typene for halvhjertet virksomhet.

Ylvis har en så sterk faglig dedikasjon, en så positiv grunninnstilling og så mye energi at en og en halv time med dem alltid vil gjøre noe positivt for humøret.