Etter Bookerprisvinneren «Siste runde» i 1996 har Graham Swift havnet i skyggen av mer profilerte navn i en gyllen generasjon britiske forfattere som nå pusher 70. Her er endelig romanen som igjen hever ham opp blant det vi med glimt i øyet kan kalle De fire store; sammen med Julian Barnes, Ian McEwan og Martin Amis (dermed skyver han også Salman Rushdie ut av topp fire).
I denne langnovellen /kortromanen løfter forfatteren med forsiktige virkemidler små detaljer til å definere hele livsløp og gir symbolverdi til tidløse problemstillinger. Den er i slekt med mye av det Barnes har skrevet det siste tiåret, og ikke minst med McEwans vidunderlige kortroman «Ved Chesil Beach».
MORSD
LES OGSÅ ANMELDELSEN AV MCEWANS SISTE: Mye mer enn en flink lek
Det første vi lærer er at institusjonen morsdag opprinnelig faktisk hadde en misjon: Denne søndagen fikk tjenestejenter fri og kunne dra hjem til sine foreldre.
Men ikke Jane Fairchild, hun er foreldreløs, oppvokst på barnehjem - før hun har fått jobb hos familien Sheringham. I seks år har hun hatt et hemmelig forhold til deres sønn Paul. Handlingen fryses morsdag 1924. De to er alene i et hus, de er nakne, har nettopp hatt sex og et synlig bevis har satt sitt preg på lakenet. Hun ligger i senga, han kler på seg - han skal rekke å møte sin forlovede. Han skal snart giftes med en fra sin egen stand.
Nær mesterlig tidsbilde
Jane Fairchild skal komme til å leve i nær hele det 20. århundre, hun skal bli en berømt forfatter, og kimen til hele hennes forfatterskap er dette øyeblikket, sammen med dypdykk i herskapshusets bibliotek med klassiske eventyrbøker for gutter, men også Joseph Conrads «Ungdom» og «Mørkets hjerte».
Bakteppet er et England med uoverkommelige klasseskiller, og et samfunn tappet for unge menn, drept i en meningsløs krig.
Herlig roman om å nave
Denne morsdagen starter mykt og lyst, men ender mørkt.
Historien til Swift er på den ene siden vemodig, konkret og «liten», samtidig er det et portrett av det 20-århundre, en utforskning av klasseskiller og kjønnsroller, forskning rundt litteraturens kraft og en fabulering rundt «Hadde jeg bare sagt det», og tilhørende parallelle livshistorier.
Rystende historie om en familie i forfall
Alt dette i løpet av 134 sider, utmerket ivaretatt i Merete Alfsens norske gjendikting.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL