Et av de viktigste øyeblikkene i en ung artists liv er da han gjør spranget ut av gutterommet og inn på den offentlige konsertscenen. Det er nettopp det spranget Eiliv Fossbakken har tatt siden han i ly av sitt kunstnernavn Valverde, debuterte som plateartist i mai i fjor. Dessverre lander han litt forkjært.
Fossbakken spiller alle instrumentene selv på ep-en ”Chieftain” – visstnok en konsekvens av mangelen på medmusikanter i hjembygda Tynset. Den fem spor lange plata er velkomponert, velarrangert og velprodusert. Fossbakken lager gode popmelodier i et indie-folk-landskap og synger dem med en overbevisende uttrykksfull og selvsikker stemme.
På scenen er Fossbakken imidlertid alt annet enn selvsikker. Blikket er stort sett rettet ned mot tangentene eller gitaren han trakterer fra sin framskutte posisjon på scenen. Også mellom låtene er kommunikasjonen med publikum minimal. Band som ikke har en tydelig frontfigur er tjent med en mer jevnbyrdig plassering av musikerne på scenen, slik vi for eksempel så hos Angelica’s Elegy på Blæst på festivalens åpningsdag.
På denne måten ville også Valverde fått mer utbytte av sitt kanskje sterkeste kort, Pål Knutsen bedre kjent som Moddi. Som en etter hvert erfaren frontfigur har Moddi en tilstedeværelse på scenen som de mindre erfarne musikerne mangler. Heldigvis smitter hans spilleglede og innlevelse over på resten av bandet. Med Moddi på scenen blir både lydbildet og samspillet mer ledig. Valverde tør opp og ser ut som de virkelig har tro på det de holder på med. Dessverre er senjaværingen med på bare halvparten av låtene.
At veien fra gutterommet på Tynset til scenen i Trondheim er brolagt med nerver er kanskje ikke så rart. Det er likevel ingen ting ved musikken til Valverde som skulle tilsi en slik blygsel. Under konserten lørdag kveld var det i alle fall tydelig at publikum har stor tro på bandet. Nå må de bare begynne å tro på seg selv.