På papiret så høres det helt fortreffelig ut: Mario & Co. møter Sonic og gjengen i de olympiske leker. Med minispillene fra Wii Sports og humoren fra Nintendo og Sega så kan det jo ikke gå galt. Eller....? Joda, det kan det. Mario og Sonic treffer med dette spillet blink like mange ganger som de bommer. Det hele er bygd opp som et par dusin minispill slik vi kjenner dem fra f.eks. “Mario Party” og nevnte “Wii Sports”. Problemet er bare det at for hver øvelse som virkelig er moro så finnes det minst èn som ikke er det minste morsom. Ta fekting for eksempel. Sammen med en kompis eller et familiemedlem så er denne øvelsen noe du kan bruke en hel kveld på. Svømming derimot, er ikke noe du bruker like mye tid på. Her har kreativiteten når det gjelder å bruke Wii-kontrollen gått helt over styr og du føler deg bokstavelig talt mørbanket etter å ha svømt noen få meter.
Og nettopp her ligger spillets største problem. Der “Wii Sports” var perfekt balansert mellom det å være fysisk tilstede i spillrommet så prøver “Mario and Sonic” for hardt. Her skal det ristet, veives, hoppes og bankes til den store gullmedalje. Sluttresultatet er verkende skuldre og ømme håndledd.
Du synes kanskje jeg er unødvendig negativ mot et slikt “feel good” spill nå? Vel, Nintendo kan bedre. Det vet både du, jeg og Nintendo selv. Dette smaker bare så altfor mye av “må-bare-få-det-ut-før-jul” syndromet. Og det er vel nettopp her grunnen til skuffelsen ligger.
OPPTUR: En drøy tredjedel av disse øvelsene er virkelig gode
NEDTUR: Den andre tredjedelen er bare OK, mens den siste er virkelig skuffende
