Det skjedde et stilskifte på Rumble in Rhodos' forrige utgivelse «Signs of Fervent Devotion» (2011). Etter å ha gått i studio med Montée-medlemmene Erlend Mokkelbost og Anders Tjore, viste bandet mer lekenhet og teft for refreng og melodier enn tidligere. Pop- og prog-elementene ble tydeligere, og gjorde Rumble in Rhodos mer tilgjengelige. For meg var stilskiftet velkomment, og hvis det var noen tvil om at Follo-bandet hadde godt av forandring, står singelen «Soft Insulated Days» som et prakfullt bevis.
Nå fyller de ti år som band, samtidig kan Rumble in Rhodos feire at de har sluppet sin hittil beste plate. Som tittelen hinter om, er nyansene en viktig del av «Grace and nuance», og albumet vitner om at de ikke er ferdige med å utforske fengende melodier i et lydbilde med stort spenn og rom for detaljer.
«Mannequins of Memory» er pur pop i ordets beste betydning, og med hjelp fra de samme produsentene som sist har ikke plata bare blitt en stilsikker affære, den imponerer også med voldsomt energi og driv. Fra de første tonene av «Nothing Left to Shake», bygges det en forventing om noe stort, og bandet leverer låter hvor harde partier og mildere instrumentaldeler får balansert spillerom. Etter lang fartstid viser bandet selvsikkerhet og overskudd, og Rumble in Rhodos har blitt et monster som viser at det ikke er farlig å leke med melodiske elementer i hardere musikksjangre.
Høydepunkt: «Mannequins of Memory»
Anmeldt av SARAH WINONA SORTLAND
