Når «folk» er temaet for Olavsfestdagene, er Ketil Bjørnstad et godt valg. Det han tar i blir ganske fort folkelig, enten det gjelder litteratur, jazz eller klassisk musikk.

Og han skiller ikke så veldig mellom de ulike uttrykksformene heller. Dermed smelter de sammen til en helhet som på sitt beste kan gjøre opplevelsen stor. Det er imidlertid ikke noen garanti, men på åpningskonserten i Nidarsomen lørdag ettermiddag var vi faktisk der flere ganger.

Dermed viste Bjørnstad at han har utviklet seg som oratoriekomponist, sett i lys av hans Himmelrand – tusenårsoratoriet” fra 1999. Fortsatt dreier det seg om relativt selvstendige enkeltnumre, men denne gang har de en klar musikalsk sammenheng og en god dramatisk utvikling. Og den føres helt frem til siste nummer, som er opphavet til oratoriets tittel, nemlig «Sang om tilhørighet».

Men det er mange faktorer som virker inn. To av dem var Tora Augestad og Håkon Kornstad på vokal. Begge har en usedvanlig naturlig syngemåte, men samtidig en såpass god teknisk beherskelse at de evner  å bære de større formater. Og da Håkon Kornstad etter en mektig improvisasjon på saksofonen åpnet munnen og sang «Ved begynnelsen», ble overraskelses- og naturlighets-faktoren så høy at noen av oss kunne kjenne dem oppetter ryggen.

Men det var flere som fulgte opp dette, ikke minst cellisten Anja Lechner, som i et lite mellomspill mellom «Vær ikke redd» og «Verden» ga alt i et rytmisk utagerende cello-driv. Også koret fulgte godt opp, selv om mikrofonoppstillingen ikke var til deres fordel. Til tross for at mikrofonene dro det hele i en sprikende retning, greide de likevel å samle klangen på en imponerende måte.

Ketil Bjørnstad er sterkest som melodiker, der han også kan være veldig avansert. I tillegg har han en helt spesiell evne til å gjøre de mest utslitte klangsammensetninger gripende og interessante. Men som ordkunstner er han mer variabel.

I dette tilfellet var det først i det avsluttende tittelnummeret at teksten fløt på en musikalsk måte ved hjelp av rim, gjentakelser og andre språklige flyt-teknikker. Budskapet er helt på sin plass og teksten har mange gode poenger, men mange av formuleringene er kantete og blir ikke musikalske før de gjentas flere ganger etter hverandre, noe som også ble gjort.

Om dette er bevisst for å bryte ned språkets hegemoni, vites ikke, men det er ikke tvil om at i dette tilfellet er Ketil Bjørnstad først og fremst interessant som komponist og musiker. Og i det perspektivet er dette et oratorium som står seg.