– Når man har dyrket tvetydigheten i 15 år, blir man ganske mett etter hvert. Derfor ville jeg gi svar på noen gåter denne gangen, sier Carl Frode Tiller.
Han snakker om tredje bind i trilogien «Innsirkling», som skiller seg kraftig fra de to forrige. Personene i de to første bindene snakket ofte forbi hverandre. «Ingenting er som det synes å være i bøkene hans», skrev én anmelder. I boka som utgis rett over helgen, er noe faktisk er slik det synes å være.
Tiller avslutter dermed en trilogi på til sammen 1200 sider som har vært en suksess både blant publikum og kritikere og som har gitt ham flere priser.
– Hva gjør du når du er ferdig med det som antakelig vil bli sett på som et hovedverk i forfatterskapet ditt?
– Jeg begynte å skrive en ny roman så snart jeg var ferdig med denne, men fant ut at jeg ville ha godt av en pause. Jeg skal lese bøker og se filmer og hente inspirasjon. Med alle gode kunstnere er det vel slik at de alltid er den samme, men samtidig også alltid i utvikling.
Hva skal man tro på?
Før Tiller kan gå videre til noe annet, må han nok gjøre seg ferdig med høstens oppmerksomhet omkring «Innsirkling 3», der vi endelig får vite hvem David er.
I de to første bindene skrev romanpersonene brev til denne mystiske mannen. David hadde mistet hukommelsen, og personer som kjente ham, ble i en avisannonse bedt om å skrive for å hjelpe ham å huske. Brevene ga svært ulike bilder av ham.
I den nye boka kommer David selv til orde. Leserne får svar på mange, men ikke alle, spørsmål som oppsto i de to første bøkene. David viser seg å være en ganske annerledes person enn vi trodde, i hvert fall hvis vi skal tro det han selv forteller.
Spørsmålet i Tillers bøker har ofte vært hva man skal tro på.
Ut av uklarheten
– Da jeg kom fra Namsos til Trondheim for å studere på 90-tallet, hadde jeg klare svar på det meste. Men på Dragvoll kom jeg inn i et studentmiljø der postmodernismen sto sterkt. Det var mye snakk om at det ikke finnes én sannhet, og det var ingen tillit verken til språket eller omgivelsene. For meg var det frigjørende, og denne tematikken preget de to første bindene i «Innsirkling». Den tredje boka viser en vei ut av denne uklarheten. Omtrent alle romanpersonene i trilogien skriker jo etter et holdepunkt, og mange av dem er preget av en redsel for å bli avvist, sier Tiller.
Handlingen i den nye boka foregår stort sett i Trondheim og Namdalen, men to av personene har et lengre opphold i Latin-Amerika. Den ene av de to er ihuga postmodernist. Han gyver løs på nordmenn som deltar i solidaritetsbrigaden i Nicaragua og tror de skal redde verden.
– Jeg var selv brigadist i Nicaragua på 90-tallet, men var opptatt av å fortelle dem jeg møtte at jeg slett ikke var noen blåøyd idealist, sier Tiller.
Visste ikke mer enn lesernne
Da han var ferdig med andre bind i trilogien, visste han ikke mer enn leserne om hva som skulle skje videre. Men han begynte å stille spørsmål ved den postmodernistiske skepsisen til at det er mulig å kommunisere. Som han sa i et intervju med Adresseavisen i januar: – Vi må tro at det er mulig å møte hverandre.
Da snakket han også om at hvis terroristen på Utøya hadde kommunisert med flere enn likesinnede ekstremister på nettet, kunne han ha blitt korrigert og tragedien kunne kanskje vært unngått.
– Det er nesten ti år siden jeg begynte arbeidet med den første boka. Når man holder på med et prosjekt så lenge, kan man forandre seg underveis. Derfor har jeg denne gangen gitt svar der det var mulig å finne svar. Samtidig har jeg prøvd å åpne for at det er mange måter å lese både denne og de andre bøkene på.
Et barn av oljealderen
Mange har pekt på at identitet, hvem vi er i egne øyne og hvordan vi blir oppfattet av andre, er et sentralt tema i trilogien. Men bøkene kan også leses som en fortelling om Norge i oljealderen. Carl Frode Tiller er selv et barn av oljealderen. Han er født tidlig på nyåret i 1970, få dager etter nyheten kom om at det var blitt funnet olje i Nordsjøen.
– Den måten å lese bøkene på, tenkte jeg ikke over før jeg var i gang med det tredje bindet. Temaet var ikke planlagt, men det ble likevel ganske tydelig for meg. I det tredje bindet, der mye av handlingen foregår på 90-tallet, befinner vi oss i et rikere land, i et mer urbant miljø og blant flere personer fra øvre middelklasse. Det er vanskelig å fatte hvor eventyrlig rike vi er blitt, sier Tiller.
At bøkene hans også har et eventyraspekt, tenkte han heller ikke på – før han var på bokbad i Russland i forbindelse med at bøkene hans ble oversatt til russisk.
–En person i salen på dette bokbadet tok ordet og snakket om at bøkene er beslektet med eventyrene gjennom tredeling, som er typisk for måten mange eventyr er bygd opp på. Tre personer får ordet i tre bøker. Handlingen går over tre tiår, 70-, 80- og 90-tallet, og det finnes et askeladdmotiv der.
Eventyr i Bangsund
Den ukjente russeren satte Tiller på sporet av noe – og siste kapittel i den nye boka har tittelen «I eventyret». Det foregår i Bangsund i 2006.
Den nye romanen skiller seg fra de forrige også ved at den har et helt nytt element. Ut fra en uvanlig motivasjon som bokleserne selv får finne ut av, går David til psykiater. Tiller gjengir terapien som spørsmål og svar. Også her har han valgt en annen tilnærming enn han kanskje tidligere ville gjort.
–Før ville jeg vært skeptisk til slik terapi. Men nå beskriver jeg hvordan denne typen samtale faktisk kan virke. David blir tvunget til å tro på språket.
Carl Frode Tiller har brukt psykiateren Finn Skårderud som konsulent på passasjene der David går i terapi, en terapi der han blir tvunget til å tenke over om handlingene hans kanskje har konsekvenser for noen.
Verden som fortelling
David har i mange år forsøkt å bli forfatter og har utgitt en selvbiografisk roman der han utleverer sine nærmeste. En tidligere kjæreste mener han kun ser verden som en fortelling og at han er ute av stand til å se konsekvensene av det han forteller.
–En kritikk av Karl Ove Knausgård?
–Jeg ser at det kan leses på den måten, men jeg tenkte ikke slik. Poenget var heller å si noe om at det man forteller, får konsekvenser i virkeligheten. Det var lenge en mangel på samfunnsengasjement i norsk litteratur, og David er en representant for dem som ikke tok noe standpunkt. Nå tror jeg dette er i ferd med å endre seg.