Album Christoffer Øien: MONSTER
De er kalt alvorsgenerasjonen, de som er født etter 1985 og har sett seg lei på ironi og postmodernismens kynisme. Kanskje kan en si at Christoffer Øien, sammen med en Sigurd Julius, er den lokale musikkscenens fremste representant for det nye alvoret. Inderlige unge menn som ikke er redd for å være personlige og utleverende – men som først og fremst har et talent utenom det vanlige.
Øien slår til med et helt album på første, gode forsøk. Det mest slående er hvilken strålende vokalist han er, med en myk heshet som er både innsmigrende og påtrengende intim. Han er også en fiks låtskriver som tenker utenfor boksen. Hele tiden med ett bein i tradisjonell singer/songwriter-estetikk, mens det andre stepper mellom såpass ulike ting som elegant «Tin Pan Alley»-inspirasjon, country og folk samt forsiktig bossanova.
Både styrken og svakheten ved plata bunner i en følelse av at noe ulmer under overflaten. Både noe grumsete og noe renskårent og opphøyd vakkert. Ikke hverdagskost når det ytre uttrykket er såpass harmonisk og melodiøst. Problemet ligger i at lydbildet blir litt for høflig og uforløst, sangene blir liggende og vake i vannskorpa i stedet for virkelig å stige til værs eller dukke til bunns.
Hør «Monster» i Wimp eller Spotify.
Nærmest er han på «Dear Sandman», seig og illevarslende skummel, med et dunkelt og dramatisk strykerarrangement. Åpningsduoen «The Wizard» og «Secret Art» viser på sin side at han behersker også den lettere popelegansen.
«Monster» er en god debut, til tider oppsiktsvekkende god. Den viser likevel at Øien med fordel kan ta enda større sjanser, slippe følelsene enda mer løs neste gang. Her viser han kontroll – jeg tror vi får høre den virkelige storheten når vi aldri helt kan vite om det vil bære eller briste.
Høydepunkt: «Dear Sandman»
Video til «The Wizard»:
