Etter noe strev får endelig Adresseavisen et par ord med stjernene bak gårsdagens hip hop-fest. En energisk konsert er over.Bakrommet på Verkstedhallen er fylt av unge, mange vil si, heldige, jenter som får gleden av å være VIP med superduoen Method Man og Redman. Duoen er sliten, ikke uten grunn. Et kosthold som består av mye grønt og et sceneshow med hyppig stagediving kan ta pusten fra den mest garvete gangster.

En hard dag

På bakrommet i Verkstedhallen er det sjampagne og Cognac. Glass står stilt opp som på restaurant, i skarp kontrast til det Svartlamon jeg kjenner. Method Man sitter tungt i en stol med hetta over hodet. En tilbakelent Redman snakker med jentene.De har en hard dag bak seg, det er ikke tvil om at denne samtalen blir kort.Det ble snakket mye om energi nivå fra scenen, og nå på bakrommet klager Redman fremdeles over dette. Jeg begynner å forstå at dette energinivået er vanskelig, om ikke umulig å tilfredsstille.

- Dere annonserte fra scenen da dere spilte i Oslo at dere kunne tenke dere å gjøre en ny "How High" film. Er det aktuelt?

- I Oslo hadde publikum masse energi, svarer Redman

- Vi vil gjøre det, "its a no brainer", fortsetter han om en toer til "How High".

Må fokusere

- Som rapper med lang fartstid, har du et råd til unge mennesker som vil slå seg fram på hip hop-scenen i dag?

- Fokuserer du, kan du utrette hva som helst, sier Redman.Et nytt Wu-Tang Clan album må jeg spørre Method Man om. Han henger med hodet på andre siden av rommet. Det er visst bare å gå bort å prate med ham,

- Don't be shy, sier Red og snur seg mot mer interessante samtalepartnere.

Jeg forserer stoler, bord og kvinner og når omsider frem til Method Man, men han er ikke interessert i å snakke om nye prosjekter. Ei heller eventuelle samarbeid med RZA, selve hovedmannen i Wu-Tang Clan. Jeg går ned på huk foran ham og snakker inn i den dype hetta som dekker ansiktet. Det er lov å være sliten. Klokken nærmer seg to, og han har jobbet hardt de siste to timene.

Om nerds og geeks

Undertegnedes forhold til Wu-Tang Clan skyldtes nok mye deres mange referanser til gamle kung-fu filmer og japanske tegneserier. Når jeg nevner meifumado, den japanske betegnelsen for helvete, lysner han, trekker hetten vekk fra ansiktet, hilser, og vil høre mer.

- Hvordan hadde det seg at dere brukte sånne nerdete ting i ellers tung hip hop?

- Det er forskjell på "nerds" og "geeks", forklarer Methodman.

- Jeg er en "geek", ler han.

- Nerds are nerds, Method Man gliser. Er vel ingen som noen gang har mistenkt ham for å være noen nerd.

- Moralen i Kung-fu filmene var den samme som den vi hadde i ghettoen, fortsetter han.

- Det er mye i de der filmene som burde få helten til gi opp sin kamp – "but he won't!" og det kan vi identifisere oss med. Det var helt naturlig å bruke det, og det var selvfølgelig ikke noe nerdete over det. Men litt "geeky" er det nok ja, gliser Meth.

- For meg kompenserte tegneserier for veldig mye av det jeg manglet som ung, sier han før han takker for samtalen og forsvinner. Når jeg skjønte at min besøkstid var over, kompenserte en kort samtale om tegneserier med en av de virkelig store navnene innen Hip Hop, for et manglende intervju.