Trondheim kammermusikkfestival: «MEKATONIA»
Gratis utendørsforestilling i Dokkparken tirsdag kveld.
Medvirkende: Circa teater, Alpaca Ensemble, teaterstudenter fra Høgskolen i Nord-Trødelag.
Musikk: Eirik Hegdal
Åtte musikere rullende frem og tilbake på cellostrenger fire meter oppe i luften mens de spiller! Circa teater har virkelig gjort en luftig jobb med å skildre det harde arbeidet i det tidligere industriområdet på Nedre elvehavn i oppsetningen «Mekatonia».
«Mekatonia» har vært en snakkis. Trondheim kammermusikkfestival har selv uttrykt at dette vil bli en spektakulær forestilling, og dermed har forventningene steget. Men hva er det egentlig vi får oppleve?
Tirsdag kveld kom endelig svaret. Circa teater har gått sammen med samtidsmusikerne i Alpaca Ensemble og komponist og musiker Eirik Hegdal, i tillegg til studenter fra teaterutdanningen ved Høgskolen i Nord-Trøndelag. Og sammen byr de på litt av et show!
Det oser av fortvilelse og hardt arbeid. Menn i sine beste arbeidsår jobber og sliter på Trondhjems mekaniske værksted (TMV), som mot slutten av 1800-tallet var landets åttende største bedrift. Flammegnistene spruter og svetten siler i Dokkparken. Hele plassen benyttes som scene, noe som gjør at publikum uansett plassering får med seg forestillingen. Eirik Hegdals musikk treffer med en gang og er et svært viktig virkemiddel i denne oppsetningen. Musikken går fra røffe perkusjonsrytmer til lange og sarte strykerlinjer, og speiler forestillingen virkningsfullt.
Der vi i første del av «Mekatonia» blir vitner til blodslitet på bakkeplan, løftes det hele (bokstavelig talt) til himmels i andre del. Der får vi oppleve resultatet av den franske scenografen Gilles Bergers drøm om å visualisere en musikkfestival. Berger har laget en fire meter høy cellostol, og da er det ikke stolen som cellisten sitter på det er snakk om. En cellostol er den lille treplaten som strengene på instrumenetet ligger på, men hos Berger er den gjort gigantisk. Ut fra stolen kommer fire like enorme strenger som dras mot bakken. Og så skjer det. Musikerne skytes ut på strengene fire meter oppe i luften. Åtte musikere totalt, fire på hver side.
Det tar ikke lang tid før det er tydelig at de to gruppene utkjemper et slags slag - en krig mot hverandre. Musikernes kostymer er formet etter instrumentene på en fargerik måte. Men hva er det de symboliserer? Skarptrommen er formet som en sjøhest og på samme side ser vi både bananform og bringebær. Er det kampen mellom det naturlige og industrialiseringen vi bevitner?
Det finnes ikke noe program, og noe fasitsvar har undertegnede derfor ikke. Kanskje er det opp til hver enkelt å tolke budskapet. Spennende er det i hvert fall. Musikerne vaier frem og tilbake, og det er ganske imponerende hvordan de klarer å være så musikalsk dyktige. De er festet fast oppå en stram linje, det er ikke akkurat sommertemperaturer ute og i tillegg er de i kontinuerlig bevegelse.
Som publikummer må jeg si at ledelsen i Kammermusikkfestivalen hadde rett. Dette ble en spektakulær opplevelse som fenget både visuelt og musikalsk.
Anmeldt av YNGVIL BJELLAANES
