Estetisk sett er dukketeateret, som retter seg mot barn i barneskolealder, godt gjennomført.
Enkle, men kreative, grep er tatt i bruk for å visualisere handlingen. Disse grepene gjør også at stykkets symbolbruk, som til tider er nokså tydelig, ikke blir banal. De to dukkene, Rami og Yuli, er finurlig skåret ut og symboliserer på hver sin særegne måte hvilken side av muren de hører hjemme på.
Dette er Midtøsten i miniatyr:
Bygget forestillingen finner sted i er oppført i 1925 av Jernbaneverket, men ble senere ombygd til teater. Dette gir en helt spesiell, for ikke å snakke om intim (det er kanskje plass til 25 publikummere der inne) ramme for stykket. Dette kler forestillingen, og med videoinstallasjon i bakhånd viser dukkespillerne at de vet å utnytte stedets potensial.
Det som kan være utfordrende ved å ta utgangspunkt i en historie som «Romeo og Julie», er å gjøre den til sin egen. Det at spilletiden er på rundt 40 minutter, gjør i tillegg at handlingen stort sett er spikket ned til det helt essensielle.
Selv om forestillingen har et par originale vendinger på hendelsene i det opprinnelige stykket, kan det virke litt fastlåst i kjente spor. Romantikk øses det av, og som stykket også selv er bevisst på, kan det bli vel klissete innimellom. Humoren som redder romantikken virker, men faller nok mest i smak hos de yngste barna. Teksten og regien kunne blitt enda bedre innarbeidet og samkjørt.
Likevel, med to og en halv uke å øve inn alt på, har dette blitt en severdig forestilling for barn som ennå er litt for unge til å oppleve Midtøsten gjennom Dagsrevyen.