Joachim «Jokke» Nielsen døde av en overdose heroin i oktober 2000, bare 36 år gammel. En tragisk utgang på et liv og en karriere som vokser seg stadig større i ettertidens rause lys. Mandag markeres 50-årsjubileet med utstillingsåpning og seminar på Nasjonalbiblioteket i Oslo, hvor et av foredragene er ved Lars Lillo-Stenberg med tittelen «Hvorfor jeg var misunnelig på Joachim».
I dag er det helt vanlig å høre Jokke & Valentinerne eller Jokke og Tourettes på Nitimen. «Her kommer vinteren», «To Fulle Menn» og «Byromanse» har for lengst blitt norske klassikere, brukt til så vel vorspiel som familieunderholdning og nachspiel.
Selv om Joachim Nielsen tidlig ble opphøyd til en av De Fire Store i norsk rock, sammen med DumDum Boys, Raga Rockers og DeLillos, er det grell kontrast mellom statusen til Joachim Nielsen i dag og livet og karrieren, vekst og fall, mens det sto på.
Et av mine første oppdrag som musikkanmelder var å anmelde trippelkonsert på UFFA i september 1986. Lokale Betty Bohm Bang Band startet, før byens fremadstormende helter DumDum Boys skapte tett stemning blant de ca 250 i det tettpakkede lokalet. Først etter midnatt gikk Jokke & Valentinerne på.
I anmeldelsen beskrev jeg Nielsen som langt mindre rocka i det ytre enn publikum: «Med rutete flanellsskjorte, sidrumpa Levis og semskede sko kunne han like gjerne gått for veiarbeider eller trailersjåfør». Sanger som «Action» og «Øl» fra bandets ferske debutplate fikk publikum til å storme scenen for å synge med i refrengene. Jeg hadde aldri sett noe lignende. I hvert fall av et ikke-trøndersk band med en fersk debutplate bak seg. Da jeg snakket med Nielsen etter konserten sa han: «Eneste grunnen til at jeg speller, er at jeg ikke vil stå på den andre siden av scenen».
Gjennom årene så jeg Nielsen på scenen i Trondheim en rekke ganger, varierende fra rølpete triumf til smått tragisk. Et av de triste kapitlene var i Studentersamfundet våren 1988. Det ble en av de kveldene hvor Jokke-mytologien tok overhånd. Han med en surrete dag på jobben, mens en fullpakket sal ropte «Jokke! Jokke!» og kastet øl mot scenen i totalt misforstått forsøk på å hylle Nielsen.
Flere av platene til Nielsen er omtrent like ujevne som han og bandet kunne være på scenen. De beste sangene og de beste platene har kombinasjoner av melodi, rockpoesi og et uforlignelig uttrykk som gjør det stadig mer naturlig å hevde at Joachim Nielsen er den største norske rockpoeten. «Ketchup på skjorta, og sennep i ræva. Goggen fikk juling. Og jeg blei taua», er fortsatt den beste åpningslinja i norsk rock. Nielsen har mange slike.
Nielsens tragiske bortgang for 14 år siden ble enda verre gjennom NRKs dekning av den på frokost-tv. På «Morgennytt» hevdet programleder Lars-Jacob Krogh at Nielsen mest var en oppskrytt rusmisbruker av en artist og slett ikke mye til poet. Etter sterke reaksjoner fikk programlederen refs fra NRK. Hyllestene som blir Nielsen til del ved 50-årsjubileet illustrerer at tiden har jobbet bedre for Nielsen enn Krogh.
Mitt beste minne fra tre-fire møter med mannen og omtrent dobbelt så mange konserter, er hans første solokonsert i Trondheim, 17. mai 1996. Med Backstreet Girls som backingband spilte han på Veita Scene, så tett og kontant at jeg skrev at «rock'n roll på norsk blir ikke stort bedre enn dette». Han spilte mest nye sanger fra den undervurderte solodebuten «Nykter», samt litt Clash og Undertones. Det var den eneste konserten med ham jeg var på hvor folk ikke brølte på Jokke, men taktfast ropte «Joachim!». Rock'n roll på norsk har knapt vært bedre.
