Årets Eurovision-finale er et balladetungt felt, med færre overraskelser eller rariteter enn på lenge, med mye av det verste og rareste luket ut i semifinalene. Men kvaliteten er fortsatt mildt sagt ujevn, her er vår vurdering av kvelden fra første til siste låt:
Feelgood-start! Duffy på ferie i Øst-Europa, på låt med et vers som heller mot det snodige, men som har et gledesstrålende refreng (med «Cum on Feel the Noize»-nedgang) det er vanskelig å motstå. Spørsmålstegnet er om Marjetkas nasale stemme vil skjære i for mange ører.
Franskmennene har ofte hatt gjøglete, dansbare innslag de siste årene, men kommer her med en mer humørløs ballade som slurer og går og der refrenget høres ut som en forlengelse av verset. Låten bygger seg opp mot en slutt med marsjtrommer - sjelden en god idé. Prøver å være tidløs, men blir gammelmodig. Tilbake til 1988 med deg!
Her er det noe for enhver smak! Starter som en John Legend-ballade, fortsetter som en passe frekk Justin Timberlake-gulvfyller, før den tar en brå sving til Midtøsten på refrenget – og reiser like brått tilbake. Guedj er en sjarmis og elementene er gode hver for seg, men det blir litt som å blande tyttebær, fisk og krem.
Organisk, slentrende popsang, med en sympatisk melodi, 60-tallssmak og en god dose hverdagslig sjarm. Et svalt pusterom i all viraken, selv om Lee & Nancy-hatten er litt for stor for Elina og Stig. Kanskje finalelåten det er vanskeligst å mislike – riktignok sjeldent et suksesskriterium i denne konkurransen.
Britene har fullstendig mistet grepet om Eurovision, og prøver av alle ting å dra i gang en slags charleston-renessanse med denne 1920-tallsrariteten med en påklistret, forsøksvis moderne beat som bare blir sidrumpa. Bianca synger dekadent og bedre enn sin mannlige partner, men låten arkiveres under kategorien halvhjertet fjolleri.
Med hundre år siden det armenske folkemordet, synger artister fra fem verdensdeler, alle med armenske aner, om samhold og toleranse. En låt jeg gjerne skulle likt, men musikalklisjeene står i kø, før låten skjener av sporet med seks stemmer som sikkert låter flott hver for seg, men som her går inn i en hysterisk slåsskamp om oppmerksomheten vår – en kamp uten vinnere.
Begynner småpent og søtt, men et anonymt refreng blir starten på en rotete, retningsløs ferd mot treminuttersmerket. Uten de største irritasjonsmomentene, men også fullstendig blottet for kvaliteter ut over det middelmådige. Ikke noe å bry seg om – vær så god neste!
Midtempolåt om å akseptere seg selv for den man er – en låt som er kjedelig og pregløs den første drøye halvdelen. Kjedelig er ikke slutten, der den som en etteranmeldt russehit vrenges hardt over i trance-fila og blir, tja, noe du legger merke til, om ikke annet. Nå røyner det virkelig på her.
En lettelse å høre Norges bidrag, en småstilig noir-låt. Mordballade-antydningene gir den et mørkt drag de fleste andre mangler, de små Coldplay- og Adele-triksene bør også kunne sanke noen stemmer. Hemmes av et litt for slapt og temperamentsløst refreng, som mangler det ekstra løftet låten trenger for å nå høyere enn en hederlig femteplass.
Sverige er selve storfavoritten – vel fortjent. Det er ikke en fantastisk låt, og verset er som mange har påpekt mer likt en David Guetta-låt enn hva godt er. Men den har en helt nydelig oppbygning og dramaturgi, fra spaghetti-western-innledingen til det uimotståelig fengende refrenget som blir akkurat passe mye større for hver gang. Og scenografien trekker ikke ned, akkurat. Dette kan de, jävlarna…
Prøver å dra oss inn med små triks fra Mr. Big-hiten «To Be With You» og Extremes «More Than Words», men det er ikke lett å ense hva annet denne kassegitarballaden skulle ha å fare med. Ikke frekk nok i sine lån, vokalen blir for blass, og plutselig er den over - uten å ha betydd noe som helst, for noen, noe sted.
For første gang inviteres et land utenfor Eurovision til å delta, og Australia viser at de tenner på oppgaven. Norgesvenn Guy Sebastian er god der han leverer en spretten soulpoplåt med allment hitpotensial, ikke så rent lite Maroon 5-aktig. Mangler nabostemmene for å nå til topps?
Hei, en moderne låt med fasong og klar grunnidé! Drevet av rytmen og små løsrevne hooks mer enn en klassisk popmelodi, men den klarer å være småinteressant stort sett hele veien. 19-årige Nottet er ingen stor vokalist, men flyter på ungdommelig sjarm. Antagelig altfor minimalistisk til å virkelig hevde seg.
Vertsnasjonen følger opp Conchita Wursts seier med en helt ålreit pianoballade i krysningspunktet mellom Ed Sheeran, Coldplay og Elton John. God vokalist med røff rasp har den også. Verset stjeler fint fra «The Greatest Love of All», men refrenget er ikke mitt refreng.
Starter som en klassisk, sen Abba-ballade, men melodien tar etter hvert så mange rare avstikkere at det nesten er stilig – hadde det ikke vært for at den til slutt framstår som en kaotisk krusedull av en låt. Tittelen blir dessuten mest presis som beskrivelse av Maria Elenas komisk andpustne syngestil.
Det etniske preget er sterkt nedtonet i årets finale, men Montenegro gjør med sin melankolske, solide fiolinmelodi i det første minuttet et forsiktig og sympatisk forsøk. Etter hvert utvikler sangen seg dessverre til å bli en nokså gjennomsnittlig og masete ESC-ballade. Glimtvis fin, men også passe forglemmelig.
Ann Sophie får representere hjemlandet etter at den egentlige vinneren trakk seg. «Black Smoke» er en småpen poplåt over slepne triphop-beats, med Ann Sophie som en litt vel affektert og nasal fattigmanns Amy Winehouse-tribute act på toppen. Sitter i øret, men er ikke fullt så kul og mystisk som den tror selv.
De første 30 sekundene lover klassisk, lett, renskåren pianopop – deretter blir låten bare seigere, blassere og mer klisjéfylt for hver takt som går – før den til slutt er strippet for all eleganse og mening. Ingen stor vokalist heller, Monika.
Latvia forsøker å lage sende noe litt edgy og annerledes, men lykkes ikke helt. De har husket å bestille en nokså stilig og minimalistisk elektro-produksjon, husket å dra på med mer lyd på refrenget - men rent glemt å gi Aminata en akseptabel melodi å synge. En passabel første innlevering på årsstudiet i Moderne Pop, men har fortsatt det viktigste igjen å lære.
Bandbildene, med utspjåkete middelaldrende menn, bar bud om noe Plumbo-aktig. Heldigvis kommer rumenerne i stedet med en melodisk fin, melankolsk og sympatisk låt - som likevel er for traust, sjenert og dessverre for ambisjonsløs til å ha noen reell sjanse.
Edurne er kjæresten til Manchester United-keeper David De Gea, men leverer ingen feberredning med denne balladen. «Amanecer» er derimot helproff i alle ledd, med arrangementsdetaljer og vokalinnsats over gjennomsnittet. Det låter dyrt! Men besnærende sirenesang på refrenget til tross, låten mangler x-faktor. De Gea kommer nok til Madrid neste år, det gjør neppe ESC-finalen.
Pusterom med inderlig tittel og budskap, «nakent» framført med kassegitar. Det skal sterk stemme, utstråling og melodi til for å overvinne formatet – og det har verken Boggie eller låten helt inne. Men en sympatisk folk-melodi, etter hvert kledelig beriket med forsiktig kor, og ikke minst en sårbarhet det er lett å like.
Ikke godt å si hvem som holder minst igjen her, vokalist Nina Sublatti eller de andre musikalske elementene. Det går i et bankende kjør, med alt skrudd på maks fra start til mål. Overkjøringstaktikken fører til at jeg er fullstendig utkjørt allerede etter ett minutt, og må finne et sted å gjemme meg de siste to.
Storslått, men tannløst om ulvetimen. Einur synger bra i alle sangens fasetter, men det er sanger som denne som representerer det verste ved Eurovision for meg. Humørløs tåreperse, laget uten sans og forståelse for antydningens kunst, med store gester og tilsvarende lite innhold.
Russerne satser på å stagge potensiell buing med fredsbudskap – og en låt som gjør sitt beste for ikke å støte noen, heller ikke musikalsk. Men Polina Gagarina har varmluft i stemmen, og blant de mange låtene i år som er støpt i en velbrukt ESC-form, er denne blant de bedre.
Dani har vunnet The Voice i Italia men representerer Albania, og låtskriverne trakk låten hun egentlig skulle synge av «personlige grunner». Mye att og fram, altså, og låten er da også av det ubestemmelige og ubestemte slaget. Hardtarbeidende, god vokal med r&b-kvaliteter kan bare delvis redde den konturløse melodien.
Jaså, en operapop-trio som synger en enorm, gråtkvalt ballade som heter «Grande Amore»? Så originalt, da, Italia! Visstnok en av favorittene, antagelig fordi de nevnte premissene utløser like kraftig spyttproduksjonsrefleks som ordet "Toscana" hos mange. Sorry, men dette er åpenbart ikke min Dolmio-dag.
Anmeldelsene er basert på den innspilte versjonen av sangene, ikke sceneopptreden.
