Under tittelen «Samarbeid og spark i baken» hadde Adresseavisen 22. oktober 1983 et lengre intervju med Knutsen og Ludvigsen, skrevet av Ole Jacob Hoel.

Her snakker de lite om den kommende plata, men desto mer om forholdet til plateselskap og tv, forholdet dem imellom og ståa i norsk musikkbransje.

Her følger intervjuet i sin helhet:

Knutsen og Ludvigsen bor i en tunnel. Det vet alle, men hvor kommer de fra? Akkurat det vet vel ikke de to selv engang. Men ett skritt nærmere en historisk tilhørighet kommer de en dag når noen helleristninger avdekkes i tunnelen. Motivene er ikke til å ta feil av - og hvilke perspektiver åpner seg ikke når Knutsen og Ludvigsen plutselig kan finne aner tilbake til Fosna-folkets tid!

Med slike fabulerende sinn som de to tunnelboernes er det klart det blir mange spekulasjoner av slikt. Men dagliglivet i tunnelen går også videre - hunder og kyr forviller seg inn, Knutsen har sitt tivoli å ta vare på, og sammen med Ludvigsen må han øve inn repertoar til rockebandet deres - og så må de lage fine middager, for kanskje kommer kongen?

En slik hektisk aktivitet inni den meget omfattende tunnelen kan bare tyde på en ting: En ny LP må være i anløp! Og ganske riktig - Øystein Dolmen og Gustav Lorentzen er i byen for å lansere sin femte Knutsen og Ludvigsen-LP, midt innimellom daglige opptredener på Chat Noir.

«Juba Juba»

«Juba Juba» heter det mangfoldige produktet med akkurat like mange fengende sanger som en kunne vente. Og like sikkert som at kongen aldri kommer på besøk i tunnelen er det at akkurat den sangen kommer til å bli en gjenganger i radioen denne vinteren.

«Juba Juba» er innspilt på et lite norsk selskap, slik forgjengeren «Fiskepudding! Lakrisbåter!» også var det. De tre første kom på et mangeslukende internasjonalt konsern.

- Vi følte at vårt forrige selskap nærmest var uinteressert i hva vi drev med. Vi bare kom i studio, spilte inn stoffet vårt - og så ga de det ut uten særlig engasjement. På et lite selskap blir hver enkelt utgivelse langt viktigere - en blir nødt til å følge opp skikkelig, sørge for at den blir gjort kjent.

- Vi fikk istand en skriftlig avtale om at sangene våre aldri skulle med på samleplater/kassetter med andre artister. Selskapet brøt den.

Akkurat her er vi ved en liten kjerne i Dolmen & Lorentsens profesjonelle bevissthet - å tenke i langsiktige baner og ikke henge seg på uvesentligheter bare for å score lettvinte royalty-gevinster. De har stadig skiftet arbeidsfelt - fra plateproduksjon, til teater og hørespill, Olebullball-turneer og Bakklandets Bass-sangforening. For ikke å gå lei, og for ikke å bruke seg opp i publikums øyne. Av samme grunn har de også gjort en så «uhørt» ting som å si nei takk til enkelte tilbud om TV-opptredener.

Mest sans for radio

- TV har et elendig «norsk» tilbud for barn - har dere aldri tenkt på å lage en serie for Barne-TV?

Jo, men vi har prioritert andre ting foreløpig. Dessuten har vi mer sansen for radioen som medium, der kan folk danne seg bilder selv - få et mer aktivt forhold til det de blir servert. Også når vi spiller teater eller på TV prøver vi å ikke spille ALT - la antydninger henge igjen i lufta.

Dolmens tegninger av de to tunnelboerne var lenge Knutsen og Ludvigsens sterkeste visuelle manifestasjon. Da filmen ble spilt inn, var de ikke da redde for at folk ikke skulle se for seg annet enn Harald Heide Steen jr. når de tenkte på Knutsen?

- Vi var oppmerksomme på faren, men det gikk bedre en vi fryktet. På LPen som fulgte hadde vi for sikkerhets skyld med et stort forside-foto av oss selv for å dempe virkningen av filmen.

- Og så ble dere offentlige personer på alvor?

- Ja, men få vet hvem som er hvem, bemerker Lorentzen. Jeg ser grundig gjennom regninger jeg får i posten - Øystein kan utmerket godt bruke mitt navn når han kriter ny bil.

- Har dokker leggitimasjon?

Begrepsforvirringen når det gjelder Dolmen/Lorentzen/-Knutsen/Ludvigsen understrekes av følgende historie fra en av deres spillejobber på en militærforlegning (der de i parentes bemerket alltid har vansker med å komme inn grunnet Dolmens Lada):

Vakthavende kunne ikke finne Dolmen & Lorentzens navn på listen over personer med innslippstillatelse, og de foreslo behjelpelig at de kanskje sto notert under  Knutsen & Ludvigsen. Jo, det stemte bra, men vakthavende ga seg ikke så lett:

- Har dokker leggitimasjon?

De to innrømmer gjerne at de tar med seg mye av seg selv når de går på scenen.

- Betyr det f.eks at Ludvigsens omstendelig uttenkte pek som den spontane Knutsen går rett på, har paralleller?

- Nå er vi ikke fullt så dumme i virkeligheten, prøver Dolmen seg spakt.

Samarbeid og spark i baken

- Kameratskapet deres må ha blitt ganske spesielt med årene?

- Som så mange andre som har holdt på skikkelig lenge, går samarbeidet bare bedre og bedre. Det har sikkert også sammenheng med at ingen av oss er typiske karrieremennesker - vi har bestandig prioritert SAMARBEIDET fremfor noe annet. Og også vært klar over at VEIEN til målet er viktigere enn målet i seg selv, sier Dolmen og får en slags støtte av Lorentzen:

- I stykket vi spiller nå er det en scene hvor jeg sparker Øystein i rumpa - hardt! Det vil si at jeg i det siste året har fått utløp for min aggresjon ca. 350 ganger - hardt! På denne måten fungerer samarbeidet vårt stadig utmerket, avslutter han selvtilfreds - men får ikke synderlig støtte i disse vurderingene fra sin kollega.

Fremgang for norske plater

I disse dager kan Øystein Dolmen og Gustav Lorentsen sammen med resten av plateindustrien glede seg over fremgang i salget av norske plater. fire av de fem øverste platene på Dagbladets salgsbarometer er norske.

- Hva kan grunnen til omsetningssvikten de siste årene være?

- Publikum hadde vel mistet tilliten til norske plater, nå ser de ut til å ha fått den tilbake.

- Kan dette tillitsbruddet bl.a. skyldes at norske kritikere har rost norske utgivelser opp i skyene - uansett kvalitet?

- Kanskje - men samtidig har vi liten sans for enkelte musikkavisers bås-verden. Plater blir definert som «rock» eller «ikke rock». Og de som ikke er rock, blir ikke bare satt bort i bås, de blir utestengt fra hele fjøset.

Vi, f.eks. blir bestandig satt i en «Barne-pop»-bås - selv om vi lager de sangene vi er i stand til, kompletterer Dolmen - tydelig forurettet.

- Det virker ikke som dere er blitt offer for janteloven i særlig grad?

- Nei, vi har vært heldige sånn. Det har sikkert sammenheng med at vi bor i Trondheim. Musikerne i Oslo er kanskje for mye sammen med hverandre, og får en slags  egen måte å være på som mange har vanskeligheter med å takle. Pluss at bestandig når en av våre sanger har vært spesielt populær, har vi vært for travelt opptatt med teater eller noe til å kunne følge opp og blære, sier de to før de må bryte opp.

TV lørdag og søndag

- Mye å gjøre, skjønner du.

Først i TV i kveld «I ruta», så TV i morgen på innsamlingsaksjonen, pluss forestillingene på Chat Noir og ny turne med Arve Tellefsen om etpar uker.

På vei hjem gikk undertegnede forbi Lerkendal og tunnelen. Også der var det voldsomt styr. En kvalmende duft av de besynderligste eksotiske matretter pirret neseborene. Og inni tunnelen kunne jeg skimte to skikkelser i desperat arbeid med å rydde og vaske tunnelen. Kanskje KOMMER kongen?