– Etter sjokket over å miste Sveinung hadde lagt seg, var det første jeg tenkte at «nå er jeg arbeidsløs», sier Sigmund Kveli.
– Det skjedde jo ikke, jeg tror utfallet av slike hendelser avhenger veldig av hvordan man tenker. Det at jeg tok ting i rett rekkefølge hadde nok mye å si for tiden etterpå.
Humorteam
Sammen med humorkongen Sveinung deltok han for første gang på festivalen i 1995, og vant da prisen for beste tekst.
– Vi knyttet kontakter det året som har vart til den dag i dag. Helt siden den gang har vi vært med på Norsk revyfestival hver gang den har blitt arrangert, og alltid har ett eller flere nummer blitt med til finalen, sier Sigmund.
I år derimot, skal han ikke være med i NM i revy.
– Det er veldig spesielt ikke å stille, men jeg tror det er godt med en pause, både for meg og publikum. I alle år har det vært slik at det nesten bare er de nærmeste som vet hvem av oss som har vært Sveinung og hvem som har vært Sigmund; navn og bilder har vært brukt om hverandre i mange sammenhenger. Derfor tenker jeg at det kan være like greit at det ikke er noen Kvelier på scenen i år.
Ingen minneseanse
Det blir ikke noe minnestund for Sveinung fra scenen, men festivalen har en egen minneutstilling med bilder og avisutklipp fra hans karriere. Her kan den som vil skrive en hilsen i en minnebok.
– Jeg synes det å hedre Sveinung og lage minneseanser på scenen tar fokuset vekk fra de som skal opptre og faktisk fortjener oppmerksomhet, sier en ydmyk Sigmund.
Selv har han ikke maktet å besøke minneutstillingen ennå. Det er mange minner som kan dukke opp, og følelser som blir satt i sving.
– Nei, jeg har ikke vært der ennå. Jeg tror det er en dårlig idé å gjøre det i dag, rett før jeg skal fremføre forestillingen og mens det enda er en del som skjer her på området. Det blir for sterkt. Men jeg skal selvfølgelig innom før jeg drar herfra, forteller han.
Tør egentlig ikke
Sigmund ble bedt om å stille med humorkåseri på årets festival. Dette for å gi publikum et mer lavmælt alternativ uten så mye oppstyr rundt.
– Da de spurte om jeg ville fylle denne lille nisjen, tenkte jeg at det passet utmerket å få vise den siden av meg selv også. Det blir nært og ekte, jeg bruker stoff som jeg tidligere har samarbeidet med Sveinung om. Det er bevisst, sier han.
Han skal forsøke å lese det første han skrev til Ukeadressa etter at han ble alene som skribent, en tekst som rørende beskriver hans forhold til søskenbarnet. Til og med hvis man regner med den første gangen Sigmund konkurrerte her i '95, så har han aldri vært så spent som nå.
– Jeg kan ikke garantere at stemmen er helt stø hele vegen. Jeg liker å gjøre ting jeg nesten ikke tør, og dette er absolutt i den kategorien.
Humor som terapi
Allerede på minnesamværet i anledning Sveinungs død ble det uttrykt ønske om at Kveli-humoren måtte få leve videre. Arnt Egil Rånes, fra gruppen «Kveli Rånes Kveli», er fortsatt en god samarbeidspartner for Sigmund.
– Vi ble fort enig om at humor var beste terapi. I tillegg har vi fått med oss Harald Morten Bremseth som tredjeperson. Nå heter vi «Kveli Rånes Bremseth». Så lenge Sveinungs nærmeste er enig i at vi skal fortsette, så er valget klart, sier han, og mener han nå kan tilføre nye dimensjoner til Kveli-humoren ved å spille på et bredere følelsesspeker. Det å kunne blande humor og alvor på en vellykket måte, er noe Sigmund setter høyt.
– Det jeg ser etter i en god sketsj er gjerne at det skal gå an å le av noe som kan være et alvorlig tema, med et sluttpoeng og en overraskelse enten underveis, midt i eller til slutt. Jeg og Sveinung pratet ganske ofte om hvor kort vegen er mellom glede og sorg, latter og gråt.
