Den desillusjonerte plateprodusenten Jim Gystad finner gull blant gråstein en ullen søndagsmorgen i Vinger kirke. De tre flotteste stemmene under salmesangen tilhører to aldrende kvinner og en vriompeis av en mann. Det viser seg å være De Tre Syngende Søsken Thorsen som på 60-tallet hadde suksess i Norge og USA med sine oppbyggelige kristne sanger.

Mange av Gystads musikalske helter har gjort sine største ting mens de nærmet seg 80 år. Hans store prosjekt blir å få Thorsen-søsknene til å gjøre nyinnspillinger av sine mest kjente låter – og relansere dem. Noe som ikke er enkelt. De tre har ikke stått på en scene på 40 år og er ikke lette å ha med å gjøre. Spesielt bror Timoteus Thorsen er en hard negl.

Starten av denne boka er det mest medrivende jeg har lest av Levi Henriksen siden de første novellesamlingene. Han mytologiserer de mest lurvete miljøene i Kongsvinger-traktene, gjør dem like mystisk betagende som hans skittenrealistiske amerikanske forbilder har gjort overfor sine hjemtrakter. Et besøk på en bruktplatebutikk med mange henvisninger til 70-tallets glamrock, er blant bokas mest intense scener.

Boka som helhet er mer i slekt med «den modne» Levi Henriksen, han som blander like deler buldrende minimalistisk cowboy-macho med lett selvpiskene myk feminisme og hiver på noen doser sentimentalitet og lavkirke-estetikk. Det er en miks som er krevende, men i denne boka makter han stort sett balansegangen. Men han har en lei tendens til å overforklare, og språket kunne vært enda mer spisset. «Jeg snudde meg for å gå og tenkte at dette var noe av det skjøreste som jeg noen gang hadde sett. Ingenting er vakrere enn det som en gang var», skriver han etter å ha formidlet en scene som hadde stått utmerket alene.

«Harpesang» er en historie om identitet og forener miljøer Levi Henriksen kjenner godt. Hjemtraktene i Kongsvinger, den sterke kristne subkulturen, amerikansk rock., norsk platebransje – han skriver godt om alle. Blant mange humoristiske godbiter er en scene der de tre gospelsøsknene er på møte med et ultrahipt plateselskap i Oslo. De må forholde seg til overfladisk sjangersjargong og en verden der alt handler om innpakning, ingen ting om innhold. Treffsikkert og morsomt, men de er ganske åpne de dørene som slås inn, da.

Vi blir godt kjent med søsknene Thorsen, og tåler godt en lett banal kjærlighetsintrige som krydrer og fordyper bokas hovedbudskap om at vi ikke skal la livene våre stå på vent. Plateprodusent Gystad er katalysator for store endringer i Thorsen-familiens liv. Dessverre skjer det ikke like mye med bokas jeg-person. Jim Gystad er en tilnærmet uinteressant romanfigur. Om leseren hadde kommet tettere inn på hans liv, ville romanen kunne løftet seg opp i mesterklassen.