Da Espen Reinertsen hørte ordet «forgaflingspunkt» i radioprogrammet «Ekko», likte han ordet så godt at han noterte det ned til seinere bruk. Mandag kveld kom saksofonistens bearbeidelse av ordet til sin rett da han sammen med Trondheim jazzorkester holdt sin jazzstipendiatkonsert i kulturhuset Plassen.
Reinertsen tok nemlig utgangspunkt i det selvproduserte albumet «Forgaflingspop» da han skulle skrive noe til jazzorkesteret. Den snurrepiperi-aktige følelsen fra innspillingsutgaven er videreført i konsertversjon, men med tolv musikere på scenen ble opplevelsen likevel en ganske annen.
Reinertsens kjennskap til Trondheim jazzorkester har utvilsomt avgjørende betydning for hva han fikk ut av de enkelte instrumentene og stemmene. For det er ikke hver dag man ser et såpass stort orkester lage så lite lyd, på en så imponerende og fengslende måte.
Konserten startet med en rekke lyder. Å beskrive det er nesten umulig, men se for deg tolv musikere som står og blåser, gnikker, gnur, harker, skraper og peser. Hør så for deg ord som knirk, dunk, plunk og utpust. Innimellom samles musikerne i korte, mer melodiøse sekvenser. Det suser i trompeter og i horn. Det er nærmest som et eksperiment i hvor mange merkelige lyder man kan få ut av et orkester. Samtidig er det gjort så overbevisende og med sånn intensitet, at man blir sittende og lytte konsentrert.
Stemningen endrer seg gradvis. Fra det nærmest tilfeldige og litt forvirrende, bygger det seg opp til en melodi. En etter en hiver seg med til musikken, i kombinasjon med lysdesignen av Jonas Fuglseth, minner om en knallvarm sommerdag. Så blir musikken ruskete og knirkete igjen. Lydene er som et musikalsk bildegalleri; en bisverm, en vinylplate som spilles baklengs, skurrende radiosignal, løpende hester og sugerørsslurping.
Hele konserten er en stadig og rask veksling mellom dette komiske, men også til tider urovekkende, og det naivistiske og fengende. Lydsekvensene blir avløst av enkle popmelodier med naive tekster, som minner mest om barnesanger. «Det er kveld. Høsten kald og grå», synger vokalist Sofia Jernberg. «Kan du se jeg er en møll», synger Reinertsen. Selv om det er søtt og barnslig, er det en illevarslende bunnstemning i det hele.
Det ble aldri en popkonsert, ei heller en jazzkonsert. Uansett bød Espen Reinertsen og Trondheim jazzorkester på en fascinerende musikalsk verden som beholdt intensiteten og konstant utfordret seg selv og publikum. En berusende påminnelse om hva som er mulig å få til, nærmest uten lyd. Perfekt illustrert av at alle knipser tilfeldig som avslutning. Dette vil vi ha mer av.
