I 2012 vant han den store musikkprisen under Kongsberg jazzfestival. Som takk skrev han verket «Mechanical Fair», som han med band urfremførte året etter. Men Ola Kvernberg synes ikke én konsert var nok for et verk han hadde jobbet med i et helt år. Han fikk med seg Trondheimsolistene og kunstnerisk leder Øyvind Gimse i sin rekomposisjon av verket. Resultatet har samme tittel, men musikken er så definitivt utviklet.
«Mechanical Fair» er et verk som for alvor viser at multimusiker Ola Kvernberg nå er blitt en moden komponist. Det er et sammensurium av nydelige melodilinjer, folkemusikk, røffe jazztoner, et par dansebandbeats og ekstrem rytmikk. 22 musikere er på scenen og bak dem lyser mekaniske figurer fra et lerret, komponert av lysdesigner Pekka Stokke. Det er visuelt og vakkert. Akkurat som musikken.
For musikken har et spenningsmoment som lever fra start til slutt. Det hele åpner forsiktig med undrende pizzicato. Basslinjen bygger seg opp og ut blomstrer Trondheimsolistene over et herlig rytmisk, pulserende driv. Kvernberg holder seg i bakgrunnen, men krydrer det hele med små feledrypp sammen med en nesten hviskende Kirsti Huke på vokal.
Romsdalingen er mer pådriver enn entertainer lørdag kveld. Han er hjernen bak musikken og dirigerer Trondheimsolistene og bandet sitt framover med en herlig ro. Innlevelsen er total, både hos Kvernberg og resten av musikerne. Trondheimsolistene viser igjen at de er helt eksepsjonelle på sjangerblanding. Den utfordrende rytmikken er null stress, og sammen med Kvernberg og band skaper de en mektig og fargerik klang, som virkelig treffer.
Vi får høre noen drivende gode soloer fra alle bandmedlemmene, og spesielt kontrabassist Ole Morten Wågan bergtar med sin helt særegne signatur. Men det er ikke enkeltprestasjonene som bærer konserten. Det er helheten og samspillet. Og sterkest inntrykk er blandingen av rytmikk og melodi. «Mechanical Fair» inneholder utrolig mange små elementer, både rytmiske og melodiske. I starten er de søkende på hver sin måte, men mot slutten av verket høres det ut som om elementene forenes.
Det er tydelig at musikken til Kvernberg tenner gnister i musikerne, for det lyser konsentrasjon og spilleglede lang vei. Kvernberg har selv sagt at verket er som en film uten bilder. Det er en god beskrivelse, for formatet som serveres er så definitivt i widescreen, toppet med Stokkes lysdesign.
Det er likevel et par plasser som fremstår som litt tomme. Litt ventende. Dette er nok også intensjonen, men det er disse «hullene» som gjør at konserten ikke tar meg helt til himmels. Når det er sagt, multimusiker Ola Kvernberg eide et fullsatt Dokkhuset lørdag kveld.