Kammersalen, Olavshallen, tirsdag kveld
Komponist Ståle Kleiberg har klart å skaffe seg et navn langt utover Norges grenser. Mye av suksessen skyldes nok hans publikumsvennlige halvtonale musikk. Musikk med tydelige melodistrofer, som samtidig utfordres av både spennende harmonier og rytmiske skjevheter. Verket som ble hans internasjonale gjennombrudd var hans «Requiem- for the victims of Nazi persecution». Verket fikk en ny oppblomstring da amerikanerne la sin elsk på det etter terrorangrepet 11.september.
Men verken «Requiem» eller det Grammy-nominerte opera-oratoriumet «David og Bathsheba» står på kveldens program. I den lille kammersalen i Olavshallen er det nemlig seks av hans mindre stykker som skal presenteres av fremragende musikere tilknyttet Institutt for musikk ved NTNU, der også komponisten er tilknyttet som professor i komposisjon.
Gir ut plate med Grammy-grossistene
Først ut er «Piano Trio nr. 2»,som åpner heftig med hardtslående akkorder i klaver og kraftige buestrøk i fiolin og cello. De halvtonale treklangene er iørefallende. Men det skifter raskt mellom kraftige utblåsninger og drømmende toner i Kleibergs pianotrio. Jørgen Larsen (klaver), Marianne Thorsen (fiolin) og Øyvind Gimse (cello) er så absolutt på bølgelengde, og lever seg til fulle inn i musikken.
Kleibergs pianotrio er et klangfullt verk, som virkelig fanger oppmerksomheten. Det er imidlertid ikke alt som sitter like godt. Innsatser og overganger er litt ruskete, men jeg må trekke frem Jørgen Larsen, som virkelig spiller med hjertet.
Marianne Thorsen og Jørgen Larsen fortsetter med «Sonanza e cadenza». Også her starter det med en heftig og røff åpning der Thorsen borer buen ned i strengene. Også i dette verket er det de rike klangfargene som står i sentrum. Kleibergs utvidede tonalitet er på sitt beste mesterlig, men dette verket blir litt for vinglete for mine ører, og jeg savner en rød tråd å holde meg fast i.
Det gjør jeg ikke under «Ruf und Nachklang» - et soloverk for klaver, som Larsen mesterlig formidler. Verket (på norsk, «Rop og etterklang») speiler tittelen godt. Det hele innledes med et lite motiv- et rop- som etter hvert blir besvart av etterklang- et slags svar. Og det er interessant å følge Larsen idet han videreutvikler det lille motivet. Hele klaviaturet benyttes, det samme gjelder styrkegrader. Larsen har full kontroll og formidler dette kontrastfulle og drømmende verket på mesterlig vis.
«Sonate for fiolin og cello» gir meg ikke samme begeistring. Det mangler dialog mellom musikerne innledningsvis og de sliter med flere ruskete toner gjennom hele verket. Det er mye groovy rytmikk og humor underveis, og etter hvert som musikerne får samspillet til å sitte, blir det ganske så underholdende. Etter en litt treg andre sats, avsluttes det hele med energi og innlevelse, noe som løfter totalopplevelsen.
Marianne Thorsen viser hvilken eminent fiolinist og formidler hun er på «Aske» for solo fiolin, før «Strykekvartett nr. 2» avslutter det hele. Første sats er ekspressiv og melankolsk med mye klang, i kjent Kleiberg-stil, men det tar fryktelig lang tid før bevegelsene kommer. Men hvis første sats sto litt på stedet hvil innledningsvis, er andre sats frisk og leken, før de to siste satsene runder av med presisjon og samklang.