«Hadde jeg visst at det var mulig å skrive en cellokonsert som dette, ville jeg gjort det for lenge siden!».
Ordene kom fra Johannes Brahms etter å ha hørt komponistkollega Antonín Dvořáks cellokonsert i h- moll, første gang fremført i London i 1896. Dvořák selv var lenge skeptisk. Tsjekkeren elsket celloen som orkester- og kammerinstrument, men ville den holde som soloinstrument? Etter mye om og men komponerte han sin cellokonsert til sin venn, cellisten Hanus Wihan i 1894/95, og det til strålende mottakelse verden over.
På midten av 90-tallet besøkte cellolegenden M. Rostropovich Olavshallen nettopp med denne konserten. Det glemmer jeg aldri. Undertegnede var blomsterpike på desperat jakt etter en autograf (og det fikk jeg!). 17 år senere er det Truls Mørk sin tur. Nok engang fremfører verdens kanskje beste cellist Dvořáks cellokonsert i Trondheim. Og Mørk viser øyeblikkelig hvorfor han er en så elsket musiker.
Den første tonen idet celloen kommer inn etter en mystisk og vakker orkesterinnledning, gir et signal på hva som venter. Det handler om intensitet, om klang, om presisjon og ikke minst- om følelser. Og Truls Mørk gir alt i åpningstonene, og slipper ikke intensiteten før alle tre satser er presentert. Svetten tørkes mellom satsene. Mørks klang er både rå og vakker på en og samme tid. De tekniske løpene sitter som et skudd. Det ser og høres så lekende lett ut, og i de rolige og myke partiene sprer han en klang, så nydelig at den regelrett fester seg i ryggmargen. Han tar flere musikalske friheter, og strekker lyden ut av hver enkelt tone.
En av celloens største fordeler, men også utfordringer, er dens store kapasitet. Den kan gå fra de sarteste myke lyse toner, til hardtslående, dype basslinjer, og når det gjøres som Truls Mørk ikveld, blir det en helt utrolig musikalsk opplevelse. Dvořáks klassisk-romantiske cellokonsert med sine sangbare temaer, er fantastisk å vitne i en fullsatt sal med et så dyktig orkester, en så briljant dirigent og en helt eksepsjonell solist.
Salen er naturlig nok fullsatt, og jubelen vil ingen ende ta for cellisten. Det blir til og med tørket tårer etter Mørks fantastiske fremføring. Det eneste jeg undres over er hvorfor han ikke gir publikum det lille ekstra- et ekstranummer! Kanskje hadde Mørk rett og slett ikke mer å gi?
Det er lett å henge seg opp i cellokonserten, men det var også annet på programmet denne kvelden- en kveld som var dedisert Dvořák. Innledningsvis fikk vi servert to av hans slaviske danser (nr. 1 og 8), og TSO, under ledelse av sjefdirigent Krzysztof Urbański, ga jernet fra start til slutt med et herlig driv og pulserende, nøyaktige bevegelser. For en herlig lyd, og ikke minst - for et engasjement orkesteret viser!
Symfoni nr. 7, også kalt «den tragiske», avsluttet en åpningskonsert som må være en av de sterkeste TSO har levert. Konserten med Rostropovich troner fortsatt øverst hos meg, men det er kanskje mest fordi jeg var 12 år og starstruck, for det Truls Mørk og TSO leverte denne kvelden, var intet mindre enn praktfullt.