Vår anmelder er dypt imponert over debutromanen «Hogst» (se anmeldelse), redaktøren i forlaget trodde hun leste et manus av en 70 år gammel mann.
Så møtte hun altså en hipster tidlig i 20-årene, en student i estetiske fag proppet av teoretisk kunnskap, som aldri hadde lest Duun og knapt Vesaas. Men skogen kjenner han godt, fra oppveksten i Ingdalen i Agdenes.
Rikard Ingdals arkaiske «hjemmesnekra» nynorsk er et resultat av skifte av målføre da han gikk på videregående. Han leste en dansk avis, tenkte at bokmål og dansk egentlig er ett fett, og meldte overgang til nynorsk med umiddelbar virkning. Og ikke en spesielt modernistisk nynorsk.
- De hjemme kaller språket middelaldersk, en kamerat sier at det virker som jeg har gravd språket mitt opp av myra, forteller Rikard Ingdal når vi treffer ham i nasjonallitterære og snørike omgivelser i Oslo i forkant av hans første boklansering. Han vet at valget av språklig formidling kanskje vil koste ham noen lesere, men sånn må det være, sånn må han skrive.
Debuterer med skogsroman
En historie om fedre og sønner
Hovedpersonen i «Hogst» er unge Gorm, som vi møter rett etter farens død. Bokas hovedfokus er forholdet mellom Gorm og faren, men også Gorm og hans sønn. Boka er i et slags tidløst univers, men kulturforskjellene mellom Grom og faren og visse antydninger om hustelefon og aktiv radiolytting gjør at vi kan tenke oss at hovedhandlingen er på 60-tallet.
Nesten all handling skjer inne i skogen, og aktørene er de samme i hele tidsplanet. Jenta i klassen til Gorm er også jenta som han senere får barn med. Den nærmeste barndomskompisen/konkurrenten har samme rolle i Gorms voksne liv. Dette er en konstant verden og et lite, lukket univers.
Vrengebilde av bygda
- En kan kalle det et vrengebilde av bygda, men det er også en formidling av en del av meg, og et miljø jeg savner. Jeg flyttet til Oslo for å studere for 6–7 år siden, og da fikk jeg tilstrekkelig avstand til å kunne skrive om bygda mi, og til å kjenne på savnet etter skogen, sier Rikard Ingdal, som skrev masteroppgave om «Min kamp 1», og som anser boka som en stor inspirasjon; i hvert fall far/sønn-forholdet. Men ikke det selvbiografiske prosjektet til Knausgård. – Jeg kan nok ha lånt elementer fra min egen far i Gorms far, lekt meg litt med dem. Men dette er ingen selvbiografi, sier Ingdal.
- Jeg var mye ute i skogen da jeg var yngre, har savnet det, selv om jeg nok trives bedre med å skrive om skogen enn å jobbe i den, sier Ingdal. Rikard var ute med faren på arbeidet i skogen, trefelling, kløyving, hele prosessen.
Har stablet mye ved
- Jeg har stablet veldig mye ved, smiler han. Men for det meste hadde han observatøren rolle. Slik lærte han skogsdriftens faser, og dette har han tatt med inn i romanen.
- Jeg er opptatt av detaljer, og går så dypt at det kan bli kjedelig for noen lesere, men det er veldig morsomt for meg!
- Men du vet vel at nordmenns interesse for ved knapt kan overvurderes?
- He, he. Jeg må presisere at jeg begynte med dette prosjektet før jeg hørte om boksuksessen «Hel ved», repliserer Ingdal, som også hadde skrevet boka før han leste Olav Duun for første gang.
Sterkt grepet, litt skremt
- Da redaktøren fortalte at hun hadde fått assosiasjoner til Duun, gikk jeg løs på «Medmenneske» og ble både sterkt grepet og litt skremt. Det er avgjort likhetstrekk. Ville folk tro jeg kopierte? Men det er ikke akkurat en sammenligning jeg skjemmes av. Språket hans er fenomenalt, naturlig gammelmodig.
Knut Hamsun har Ingdal lest mye av, og hans favorittbok er «Markens grøde». Det kan oppmerksomme nok merke i teksten, der Ingdal i postmodernistisk ånd har skrevet inn noen små finstemte pek også til andre forfattere.
Hans studier i estetiske fag, med hovedvekt på litteratur, har gitt ham en teoretisk ballast. Han kan sin Roland Barthes, og når vi snakker om det sterke fokuset på lukt, smak og andre sanseinntrykk i boka, kommer han med en lengre utredning om sansenes betydning for kunnskapen. Teoretisk kunnskap om litteratur er også anvendt under skriveprosessen.
- Også når jeg skriver selv, kjenner jeg igjen en tom setning, sier Rikard, som begynte arbeidet med debutboka for fire år siden og som sendte inn første utkast til boka til forlaget tidlig 2015.
Skogens mytologi
I skrivebula på St. Hanshaugen har han skrevet om mennesker og myter i skogen i Trøndelag. Men på ett punkt i skriveprosessen måtte han tilbake til røttene.
- Jeg likte godt å høre historier som liten. Ikke Askeladden og greiene der, mye heller de gamle mytene fra vår egen bygd, om tyver og galninger som gikk løs i skogen. Flere av de mytiske skikkelsene i romanen er delvis bygd på lokale historier, formidlet i kveldsstunder på hytteturer i skogen. Figuren «Kattugla» er tatt nesten i helhet fra en lokal vandrehistorie.
- Jeg er ofte hjemme på korte besøk, men på et punkt i skriveprosessen dro jeg inn i skogen i Ingdalen og var alene på hytta i noen dager. Tygde på stemningen og forfrisket minner og erfaringer, sier Rikard Ingdal.