Teaterstykket inneholder flere element som vi vet går rett hjem hos mange barn: bursdager, monstre og kjipe voksne. Bursdagsjenta Robin og hennes gøyale og spontane pappa får besøk av Robins strenge tante og hennes veslevoksne datter. De to familiene er hverandres rake motsetning, helt til bursdagsmonstrene ved en feiltagelse strør bursdagspulver på Robins far i stedet for Robin, noe som gjør at pappaen blir en såkalt «supervoksen». Han blir forvandlet til en kjedelig, grå person som vil brenne barnas leker, og det blir opp til Robin og søskenbarnet å gjøre alt godt igjen.
På stykkets premiere var det ingen tvil om at dette falt i smak hos det unge publikummet, som engasjerte seg i forestillingen og deltok aktivt i historiefortellingen. Skaperne av barnerevyen lykkes i å lage et univers barna tror på, og som de lar seg oppsluke av. I tillegg er stykket ispedd et par referanser som også de voksne kan sette pris på, for eksempel straffen som venter de monstrene som ikke gjør jobben sin, nemlig å bygge monstermaster i Hardanger.
Monstrene er godt spilt og gir mye liv til forestillingen. Spesielt stykkets antagonist, voksenmonsteret, framstår med profesjonell tyngde, og er nok akkurat passe skummel for de minste inne i teltet. Kostymedesignerne har gjort en god jobb her; monsterets fire pelskledde føtter falt i smak hos barna og gjorde at hun kunne komme unna med spisse, hornlignende skuldre og lange klør.
Ukas barneteater er gjennomgående bra, men holder seg godt innenfor den trygge komfortsonen. Barna ser neppe noe de ikke har sett før, verken i form eller innhold. Poenget med at monsteret som bor i klesskapet kun spiser den ene sokken i sokkeparet, eller barnas kamp mot en karikert fremstilling av det å være voksen, føles oppbrukt. Det skal sikkert litt til før monstre under senga slutter å fascinere de minste, men jeg tror studentenes barneteater hadde kledd å ta sjansen på litt flere utradisjonelle grep.
