Det har gått tre år siden Thomas Dybdahl splittet publikum og kritikere med sin nye musikalsk kurs. «Waiting For That One Clear Moment» (2010) inneholdt lite av tristessen som lytterne fra før forbandt med siddisen. Borte var knirkingen av fingre som sakte flyttet seg langs strengene. Fansen kunne heller ikke føle seg trygge på at Dybdahl ville lokke dem inn i sitt musikalske rom med en stemme som hvisket dem rett i øret.
Nei, i 2010 var Dybdahl i det ene øyeblikket Curtis Mayfield, i det neste lot han lingvisten og den politiske kommentatoren Noam Chompsky føre ordet. Man kan derfor argumentere for at det var på «Waiting For That One Clear Moment», ikke på «Science» fire år tidligere, at det virkelig bruddet med «oktoberlyden» kom, selv om sistnevnte ikke regnes som en del av Dybdahls melankolske trilogi. Artisten hadde med dette gjort det tilnærmet umulig å gjette hva han kom til å gjøre på sin neste utgivelse.
Svaret er egentlig ganske skuffende: Litt av begge deler. På årets plate ligger han et sted midt imellom oktobersounden og 2010-sounden. Litt forenklet kan man si at dette skjer på tre ulike måter. Enkelte sanger er nedstrippet og kunne lett funnet sin plass ved siden av Dybdahl-klassikere som «Cecilia» og «A Love Story». Det muligens Ryan Adams-inspirerte andresporet, «Easy Tiger», er et av disse. Andre sanger, som den fengende soulfunkeren «This Love is Here to Stay», hadde hørt fint hjemme på «Waiting For That One Clear Moment».
Den tredje varianten, hybriden, tar opp i seg elementer av begge Dybdahl-skolene. Det er disse sangene som fungerer aller best: Singelen «Man on a Wire» har meloditeften fra tidligplatene, men noe av produksjonen fra den senere Dybdahl, denne gang dratt i enda mer poppa retning.
Så hvem har grunn til å glede seg når den nye plata slippes mandag? De som håpet på en ny oktoberlyd-plate kommer dårligst ut. De som oppdaget Dybdahl i 2010, i den grad disse finnes, har all grunn til å være fornøyd. Neste generasjon Dybdahl-fans, i den grad disse kommer til å finnes, bør være henrykt. Etter at de har laget sin egen, forkortede spilleliste av albumet, vel å merke.
Høydepunkt: «Shine»
Anmeldt av MORTEN S. SMEDSRUD
