Det er en av rockens virkelige pionérer som inntar Pstereos nest største scene rett før klokka 20 fredag kveld. Mest kjent som vokalist i det legendariske punkbandet Dead Kennedys fra San Francisco, var Jello Biafra samtidig blant de første til å skrive beinhardt politiske tekster i amerikansk punk.

Biafras blanding av aktivisme, polemikk og satire har dannet skole for en rekke punk-og hardcore-band, mens mannen selv ikke har mistet mye av bittet siden Dead Kennedys-tiden tidlig på 80-tallet.

I senere år, når han ikke har stilt som presidentkandidat for The Green Party, har han spilt rufsete soul-covere med The Raunch & Soul All-Stars, men også holdt seg i mer kjent terreng med bandet The Guantanamo School of Medicine. Det er sistnevnte gjeng som står på scenen med ham i Trondheim. Bandets plater holder god kvalitet, det er likevel overrumplende hvor energisk og hardtarbeidende 57-åringen og bandet hans er på scenen.

De starter med "Strenght Through Shopping", en av de sterkeste låtene fra "The Audacity of Hype"-albumet fra 2009, og det er ikke få veteraner fra byens punkmiljø som observeres i den stadig mer agiterte folkemengden foran scenen. Et publikum som gliser hele veien, og som girer opp et hakk når kveldens første Dead Kennedys-låt kommer som nummer seks med "California Über Alles"

Det låter kvasst og illsint, ingen halvslapp, tilfreds "over middagshøyden"-følelse her. Biafra selv har beholdt den paniske og maniske stemmen fra glansdagene, og han har nok overskuddsenergi til å drive en konstant mimelek ved mikrofonen. Han har heller ikke mistet sin nådeløse retoriske kraft, mellom låtene smeller han av kraftsalver mot Barack Obama (som får sin egen nidvise i "Barackstar O'Bummer"), mot Tysklands behandling av Hellas, mot privatisering og mot Tea Party-bevegelsen og Donald Trump. Sistnevnte får med seg Dead Kennedys-klassikeren "Nazi Punks Fuck Off" som niste i nominasjonsvalget. Ikke så rent få av byens politikere er tilstede på Marinene, og noen av dem er antagelig glade for at det ikke blir avlagt forhåndsstemmer ved Kanonscenen umiddelbart etter konserten.

Bandet er kanskje ikke verdens tighteste, men herregud, de får jobben gjort. Deilig fort, hardt og høyt - uten å fire en tomme. Og frontfiguren selv øser seg opp til en malstrøm av en avslutning, der en langtrukken og stadig mer intens "Pets Eat Their Masters" rydder vei for - selvsagt - "Holiday in Cambodia". De illevarslende, sirenelignende gitarene sender moshpiten foran scenen til punkhimmelen.

Vi visste omtrent hva vi ville få, men hadde strengt tatt ikke lov å vente at det skulle være så til de grader energisk og berusende.