Kurt koker igjen

Teater

Oslo Nye Teater: KURT KOKER HODET

Av Erlend Loe Regi: Anne Marit Sæther Scenografi: Gilles Berger Kostymer: Ellen Karin Mæhlum Musikk: Martin Smidt Med: Johannes Joner, Helle Haugen, Bartek Kaminski, Ivar Nørve, Stein Kiran, Assad Siddique, Gard Øyen, Ola G Furuseth, Issaka Sawadogo, Per Skjølsvik, Trude Øines og Eli Anne Linnestad.

«Kurt koker hodet» var den store suksessen på Trøndelag Teater i 2003. Kombinasjonen av Erlend Loes humoristiske snert, Trøndelag Teaters ressurser og Cirka Teaters scenografiske magi, skapte en unikt frodig oppsetning med like stor appell til liten som stor.

Eksport fra Trondheim

Syv år senere har teatersjef Cathrine Telle flyttet oppsetningen til Oslo Nye, med de samme nøkkelpersonene - og det er duket for suksess igjen.

Den ene aksen i «Kurt koker hodet» er kjernefamilien med byens beste truckfører Kurt, hans mildt sagt veslevoksne sønn Bud – og hans entusiastiske kone Anne Lise. Mens Kurt er skeptisk til alt nytt, synes Anne Lise alt det utenlandske er spennende og fargerikt

At Kurt er en god truckfører hjelper lite når det ikke er oppdrag på kaia. Arbeidskarene har god tid til å diskutere kvaliteten i norsk leverpostei.

Det eneste håpet ligger i at Kongen som ventes til byen, skal velge deres kai.

Containerfolket

En svært kompliserende faktor er at en gjeng illegale innvandrere en dag formelig tyter ut av en av containerne. For Kurt hjelper det aldeles ikke at en av den er utdannet i truckførerakademiet i Bangla Desh. Rashid truer fort Kurts posisjon både på jobb og hjemme.

I bunn av stykket ligger et alvorlig og nærmest påtrengende tema, men det blir aldri naivt og misjonerende, fordi grunntonen i Kurt-universet er leken. Det er ingen personer i «Kurt koker hodet» som er bare helter eller bare skurker, det er ingen tema som er for hellige til å spøke med.

Tegneserieverden

Alle er like mye verdt, men alle må også finne seg i å bli kikket litt nærmere etter i kortene – samtidig som Kurts univers med sine tydelige figurer fremstår som et lett overfladisk, nærmest tegneserieaktig verden.

Den tydeligste tegneseriefiguren er Kurt selv, i Johannes Joners skikkelse. Det skal ikke mye motgang til før han går i stå og fremstår som sta, bitter og lite inkluderende.

Men han er god bak snurrebarten når det virkelig røyner på. Og det gjør det sannelig her etter hvert. Joner er både tegneserie-Kurt og sårbare ektemann-Kurt med like stor overbevisning, mens Helle Haugenklarer å gjøre Anne-Lise til noe mer enn en ondsinnet parodi på en velmenende SV-er.

I Trondheim var selve den moderne teatersalen med alle sine muligheter regnet som en forutsetning for den frodige oppsetningen, med storslåtte tablåer og truck-triksing som tok pusten fra publikum.

Tettere på

Men sannelig er det ikke nesten enda bedre i den gamle og tette salen på Oslo Nye. Alt kommer tettere på publikum og det aller meste av Gilles Berger frodige scenografiske påfunn er i behold. Premierepublikummet satt tydelig pris på både skuespillerne gjøglingen og de tekniske spissfindigheter. Det var applaus etter de mest imponerende enkeltscener som etter instrumentelle soloer på en jazzkonsert.

Den enkeltingrediens som ikke helt finner sin form i denne oppsetningen er den mystiske måken med åpen dukkefører. Er det de sceniske forutsetninger, er det tiden som er gått fra påfunnet – utenpåklistret og unødvendig virker innslaget uansett. Det er også med på å gjøre stykket litt unødvendig langt. Godt over to timer med pause varte premieren, det er drøyt for barneteater – uansett kvalitet.

Men sluttscenen må ingen røre. Her møtes teknikk, gjøgleri og tematikk i en hysterisk finalescene der Ola G Furuseth (som i Trondheim) står for en fabelaktig pølsespisende konge.

Balansegang mellom et viktig samfunnstema (som er blitt enda viktigere i de syv årene som er gått siden sist), en leken fortellerstil – og tekniske løsninger som utfordrer grensene for hva som kan gjøresi et gammeldags teaterscene, gjør dette til en essensiell teateropplevelse i 2010 som i 2003. Ikke fordi den utforsker emosjonelle dyp, det kan være nok å bli killet på overflaten også. Det gir bitteliteubehag, men desidert mest fornøyelse.

For først og fremst er «Kurt koker hodet» et morsomt stykke. Et veldig, veldig morsomt stykke.