Olavshallen, torsdag kveld

Spilles også fredag kveld kl. 19:30

I fjor inviterte TSO og dirigent Nick Davies til en helaften med sukkersøte musikalslagere. I år er det en av pophistoriens mest suksessfulle grupper, Abba, og især låtskriverne Benny Andersson og Björn Ulvaeus sin tur til å bli symfonisk utbrodert.

Vi har mye å takke Sveriges musikalske stolthet for. Gjennom 70- og starten av 80-tallet pøste de ut hit etter hit, så kveldens tittel «Thank you for the music», er derfor meget passende. Men så er det fremførelsen da. Abba i symfonisk form. Spennende?

Svenske Evelyn Jons begynner å bli en trondheimsvenn, og hennes varme musikalstemme treffer publikum med en gang idet «Chiquitita» innleder kvelden. Pulsen begynner å øke og når maks idet «Money Money Money» begynner å rulle. En publikumsmagnet uten sidestykke, og den voldsomme responsen får den høygravide svensken til å smile bredt. Evelyn Jons har uten tvil en herlig stemme, og er i tillegg glitrende i rollen som konferansier/historieforteller.

Problemet er bare at det som er, eller var, det geniale med Abba, er enkelheten. Enkle popmelodier som klistrer seg fast, som får deg til å plystre, nynne, synge høyt og tromme forsiktig med. Når så det hele skal utbroderes med et symfoniorkester, blir det uten tvil et mektig lydbilde, men låtene mister samtidig litt av sin egenart og sjel.

Kveldens andre sangsolist er Wig Wams Åge Sten Nilsen. Mannen med det rufsete svarte håret og den skrikende lyse stemmen er kjent for folk flest, men i denne settingen er han mer som en nybegynner. Omringet av et fullt symfoniorkester blir det en nervøs start for rockevokalisten med «One Night in Bangkok» fra musikalen «Chess». Vokalmessig faller han igjennom, og det blir ikke bedre av at han må ty til tekst på noter. Med det mister han noe svært avgjørende; kommunikasjonen med publikum. Stens selvtillit vokser utover konserten, men hele veien skorter det på det stemmetekniske. Og selv om flere publikummere applauderer høylytt, kan jeg ikke si annet enn at Stens vokal ikke holder mål. Kontrasten til svenske Evelyn Jons, som både har erfaring, selvsikkerhet og en sterk musikalvokal, er stor.

Lydmessig er dette en stor produksjon for TSO. Hele orkesteret er oppmikket. I starten er det lite synkronisert. Treblåserne skriker og Jons stemme drukner i orkester før lydbildet justeres.

Heldigvis er det bare startvansker. Lyden faller mer og mer på plass.

Benny Andersson og Björn Ulvaeus er blant tidenes mest suksessrike låtskrivere, og denne kvelden handler ikke bare om Abba-tiden. Andre avdeling innledes med Anderssons «Dans på rosor» og «Vår sista dans» - to låter i folketone- og dansedrakt som presenters av et lite ensemble.

Kveldens vakreste er imidlertid hentet fra musikalen «Kristina från Duvemåla». Orkestreringen er varm og gripende, det samme er Jons stemme.

Abba er historien om fire svensker som lagde enkel, men fengende popmusikk. Å høre Anderssons og Ulvaeus' musikk i symfonisk drakt var ikke direkte spennende, men det var i hvert fall tidvis underholdende. TSO så ut til å ha det gøy på scenen, det samme gjaldt dirigent Nick Davies. Evelyn Jons strålte både som sanger og konsertvert, mens makker Åge Sten Nilsens stemme kom til kort. Musikalsk var det et mektig lydbilde, men for meg er Abbas musikk best i all sin enkelhet - uten vibrato og store arrangementer.

NB: Grunnet deadline måtte undertegnede gå før den siste Abba-medleyen med MGP-vinneren (1974) «Waterloo», «The winner takes it all», «Gimme Gimme» og «Dancing Queen».

Olavshallen i  kveld kl. 19:30