«Klokkemakeren» var en forfriskende romanutflukt fra Nygårdshaug i 2009, og dette er en konkret oppfølger fra samme univers. Skjønt; det er egentlig mer en parallell historie enn en oppfølger. I tråd med romanenes lek med tidsdimensjonen.
Vi møter igjen den pensjonerte urmakeren Melker Mussenden. Han drikker genever og spiser rugbrød med gutta fra jaktlaget på den lokale puben. Mobiltelefon og internett har de hørt om, uten at de tror det passer hos dem.
Hver fredag drikker Melker to glass vin med kona Mathilda, og de har sex på hennes soverom før han går tilfreds til sitt eget. Kan livet være bedre?
Men også denne gang kommer noen utenfra og truer idyllen. En mann trasker gjennom kornåkeren, hevder han er nøkkelmaker, og det har landsbyen god bruk for – så han blir tatt imot som en av dem.
Ikke lenge etter begynner tiden å spille landsbyens innbyggere stygge puss. Representanter fra «vår Mektige allierte» melder sin ankomst. Mussenden skyter en fet due, som eksploderer med et brak i lufta, den inneholdt store doser sprengstoff.
En fabel som inneholder skumle agenter, en mektig alliert og droner fylt med sprengstoff kan gi mange assosiasjoner om land hvis indre anliggender trues av andre stater. Men mest går tankene likevel til et land både forfatteren og hans lesere kjenner godt.
Boka er en finurlig harselerende hyllest av en landsbyverden der vaner ikke brytes, trivielle hverdagsutfordringer utgjør den eksistensielle nerven og alle midler blir tatt i bruk for å holde en mer komplisert verden på armlengdes avstand.
Mange nyanser går tapt om en kun leser boka som en (unnskyld uttrykket) nøkkelroman. Tematikken er mer (unnskyld uttrykket) tidløs, og stilen nonchalant filosoferende.
I forhold til den forrige romanen trår Nygårdshaug vannet vel mye, og jeg så ikke akkurat lyset etter det ukledelig symboltunge sluttpoenget. Men Nygårdshaug lar Melker Mussenden overraske både seg selv og omverdenen med kreative og modige påfunn, som gir håp for ham og samfunnet han er en del av.
