Det sier sitt om både Ian Hunter og rock som aldrende sjanger at den britiske veteranen i høst byr på sitt kanskje mest rocka soloalbum siden han forlot Mott The Hoople i 1974. «You shake my nerves and you rattle my brain» hveser han i «What For» på et overskuddspreget energisk album som fortsetter omtrent der 2009s «Man Overboard» slapp.
Før han fant sin egen stemme tidlig på 70-tallet, låt Hunter som en britisk Bob Dylan-pastisj. De siste åra har han dessverre mistet noe av det lyse, bristende særpreget i røsten, og låter nå ironisk nok omtrent som Dylan gjorde da han var i slutten av 50-åra.
«When I'm President» er et bredt, velprodusert rocka Hunter-album i slekt med de siste platene til Springsteen. «The Way You Look Tonight» låter nesten mer Springsteen enn Springsteen, og det er ment som en kompliment.
Mens mange av høydepunktene i Hunters karriere både solo og i Mott The Hoople var pianobaserte ballader, er det gitardrevne rocklåter som dominerer her. Det låter imponerende og vitalt for alderen, men det er ikke der låtskriveren Hunter har sin største styrke, selv om den mer groggy røsten sikkert fikser det best.
«When I'm President» plasserer seg i øvre halvdel av Hunters solokarriere og vil nok overbevise gamle fans. Han låter gjennomgående mye yngre enn han er. Det er likevel når han også tør framstå som herjet veteran i finalen – og balladen – «Life» at plata blir mer gripende enn imponerende. Det er en Hunter-klassiker av beste merke, på et album som ellers låter mer vitalt enn viktig.
Høydepunkt: «Life»
