Sterk episk debut om livet i en bygdefamilie der hemmelighetene tynger hverdagen mot en dramatisk slutt.

En far og en sønn på tømmerhogst i iskald vind mellom trær som blåser ned. En far som rakker ned på unge Gorm for den minste feil, som da han blir hengende i manen på hesten etter å ha sklidd på det islagte føret og faren faller nesten under sleden. Gorm blir sendt på rommet sitt for å tenke over ugagnet, mens den tause og magre moren beklager seg med blikk. Det er en klaustrofobisk åpning på denne arkaiske romanen som kan dele minner fra gamle mestere.

I Hamsuns «Markens grøde», i Duuns «Medmenneske» og kanskje, når det gjelder språk og natur-skildringer, i Vesaas´«Isslottet». Men det er absolutt en roman som står på egne bein, med armer som vil fange et stykke Norge på landsbygda der skogen er grøden og livsgrunnlaget for denne martrede familien.

Hva har skjedd? Hvorfor er faren så bitter og sint, hvorfor er det så mange hemmeligheter? Forfatter Ingdal (25) vet å bygge opp en spenning og en uvisshet som jager leseren fram mot den gripende utgangen, men lenge før det skal leseren få møte flere personer. Om Galningen, som hadde flere lausunger i bygda: «Han var ein bastard som kom over fjella og burde vore sendt tilbake, men folk var redd han, dei sa han var ute om kveldane for å sanke styggsopp til heksebrygg og alskens galder.» Erle, som Gorm forelsker seg i, er en av avkommene til denne myteomspunne mannen.

Det er flere ansatser til eventyr og skrømt i romanen. I Likskogen er hodeskallen til en bukk spikret opp på et tre for å markere eiendomsbesittelse. Denne skogen er ond med trolldoms-trær og gjenferd. Ingdal er en forfatter som bruker animisme i språket, en personifisering ved å tillegge elementer og dyr i naturen sjel. Ugle og jerv er vardøger, dårlige varsler.

Om fossen: «Frå tidas morgon hadde fossen gripe etter anklane til folk og fe; dei vart sogne ned i den hissige straumen, dratt med ned i kløfta under vatnet for å drukne i eit adjø, før kroppane hovna opp, steig til overflata og duppa i elva som blåser på avvegar; nedetter bratte stryk, mot skarpe steinar som slo hòl, skorne opp av greiner som stakk ut frå dei vêrfaste ospetrea langs draga og elvefara; stive kvistar som piska etter skummet der det snurra i små malstraumar i bakevjer som tok vatn inn på den eine sida, snurra det inni ei utgraving i bergkanten og sende det ut på den andre sida.» Prosa av første klasse!

Det er en symbolmettethet i boken med eventyrlig realisme som en kan finne hos Asbjørnsen og Moe. Historien om Kattugla, spåkvinnen i jordhytta som folk mener styrer marerittene deres, er ikke langt unna den fæle Kvitugla i Duuns «Medmenneske». Gorm vokser opp og gjør opprør mot faren som tar med seg staheten i graven, utslitt av et liv i dølgsmål og tømmerhogst. Begravelse og giftemål kombineres i en fest med gravøl, sprit og dans som tar helt av.

Her finnes en gjenganger, en død blir levende, her er nøkken og hans oldemor. Ingdal drar på så gnistrer. Den lavmælte heimstaddiktningen tar fyr, denne fortellingen er uten forsoning i det tragiske og har en slutt som er nifst overraskende.

Det er ikke tvil om at unge Ingdal er et episk talent utenom det vanlige.