Lørdag skrev kulturredaktør i Adresseavisen Stian Wallum kommentaren «Kan vi tro på glasnost i rockebyen?». Tema var splittelsen og mangelen på samarbeid i byens musikkmiljø, i lys av gjennomføringen av Trondheim Calling forrige helg.
«Mainstream og undergrunn kolliderer kontinuerlig i kulturbransjen. Rockmiljøet i Trondheim er en god skueplass for nye versjoner av kulturkollisjoner og mistillitens ulike manifestasjoner», skrev Wallum.
LES KOMMENTAREN HER (Pluss-sak)
Kommentaren ble hyppig delt i sosiale medier og fikk mange «likes», men den fikk også flere til å reagere. I et åpent brev delt på Facebook i dag, kaller plateselskapet Riot Factory kommentaren for et «bomskudd».
«Hvor kommer disse påstandene fra? Dette er milevis fra beskrivelser vi kjenner oss igjen i», skriver Stian Svarva Denstad, Arne Slomann Johannesen og Jonny Hanger von Humstad i Riot Factory.
LES BREVET I SIN HELHET NEDERST I DENNE SAKEN.
Avstand – ikke splid
– Vi reagerer spesielt på påstanden om at det er splid i musikkmiljøet i byen, med to definerte fronter i stedet for samarbeid. Dette er påstander vi ikke kjenner oss igjen i. Det er ingen splid i musikkmiljøet vi er en del av, sier Stian Svarva Denstad.
– Basert på de relasjonene vi har med band – gjennom Trondheim Calling, Pstereo, Polar Artist, Kakao Musikk, Tempo, Brukbar/Blæst, Byscenen, Feminalen og mange andre – har vi heller motsatt inntrykk: det er lenge siden tonen har vært så åpen og vennskapelig som nå. Vi opplever at vi har et musikkmiljø der folk er opptatt av mer enn seg og sitt, uten at de nødvendigvis forventer å få noe tilbake.
Denstad sier det er riktig at det er en avstand mellom de unge og de mer etablerte artistene, men avviser at det er en splid.
– Det handler om at de oppvoksende musikerne har et ønske om å finne sitt eget uttrykk, bli selvstendige. Trønderrock har vært viktig, men musikere i 20-åra har ikke et nært forhold til trønderrock. Mange av musikerne i Trondheim kommer også fra andre kanter av landet. Vi har en dyp respekt for kulturhistorien, men de som vokser opp nå må skape sin egen identitet, sier han.
Ny oppblomstring
I kommentarfeltet er det mange som mener Wallums analyse er riktig. Kan ulike miljøer ha ulik opplevelse av om det finnes en slik splittelse?
– Det tror jeg definitivt. Men jeg har fulgt med i kommentarfeltet, og registrerer at det er ganske høy snittalder. Mange av de som kommenterer var aktive musikere på 90-tallet.
Denstad synes kommentaren er urettferdig overfor Trondheim Calling og prosjektleder Thomas Ryjord.
– Vi føler at Trondheim Calling og Thomas blir litt trampet på. Thomas har vært veldig viktig for det unge, uetablerte musikkmiljøet, og Trondheim Calling har stått i sentrum for den oppblomstringen Trondheim har opplevd som musikkby de siste fem årene. Tidligere lo Oslo-miljøet av oss, og både regionale og nasjonale skrev at det ikke kom noen interessante band fra Trondheim. Nå drar Oslo-pressen heller til Trondheim Calling enn på Bylarm.
– Trondheim Calling har vært startpunktet for en ny generasjon musikere fra byen, sier Denstad.
– Utdatert bilde
Thomas Ryjord hadde ikke anledning til å kommentere saken mandag, men skriver på Facebook at han mener Wallum «maler et litt utdatert bilde av hvordan musikkmiljøene i Trondheim jobber om dagen» og videre at han stiller seg kritisk til kildebruken:
«Et veldig uskyldig sleivspark fra Skjalg Raaen (som han selv har forklart at han ikke la så mye i) om at han synes folk er for dårlige til å samarbeide i Trondheim har blitt ivrig sitert av Adresseavisen for å bygge opp under en ellers helt udokumentert påstand om dårlig samarbeid og «klikkdannelser» i byen. Det har blitt til «problemene med klimaet i rockemiljøet». Here we go again».
Ryjord skriver videre at «nesten samtlige musikkselskap og musikkorganisasjoner i Trondheim og Trøndelag har vært involvert i skapelsen av Trondheim Calling», og at over 200 deltakere var invitert til å sy sammen og gjennomføre festivalens seminarprogram.
«Det er et stort felleskap bak, ikke en liten klikk», skriver han.
– Stor avstand i musikkmiljøet
Stian Wallum sier han med kommentaren ønsket å ytre en litt overrasket oppgitthet rundt den fraksjoneringen som piplet frem i sosiale medier rundt lanseringen av Åge-konserten i Royal Albert Hall, blant annet fra prosjektlederen i Trondheim Calling.
– Det ble for meg tegn på at gamle skillelinjer fremdeles er virksomme, sier han.
Kommentaren ble behørig kommentert og delt i helga av folk som mener den traff med analysen. Og den får nå motbør fra flere hold som mener den er skivebom og setter Trondheim Calling i et urettferdig negativt lys.
– Den polariserte mottakelsen tyder på ulike virkelighetsoppfatninger og at det muligens er for stor avstand i musikkmiljøet. Til slutt vil jeg legge til at jeg ser hva Trondheim Calling har fått til for unge fremadstormende band og bransje, og har stor respekt for det, sier Stian Wallum.
Brevet fra Riot Factory:
Lørdag viste seg å bli en rufsete dag i Trondheim. Ikke bare blåste hest og ku gjennom lufta, men også en kulturredaktør på Heimdal gjorde sitt til at dagen ble mer hustrig enn vanlig.
I kommentaren ”Kan vi tro på glasnost i rockebyen?” skriver Adresseavisens kulturredaktør Stian Wallum om splittelsen i byens musikkmiljø. Om det han kaller ”kollisjoner mellom mainstream og undergrunn” og om mangelen på samarbeid i byen. Kommentaren handler også i stor grad om Trondheim Calling og om festivalens mangel på å inkorporere den eldre, mer etablerte delen av musikkmiljøet.
Først: slutt å kall Trondheim for en ”rockeby”. Den er ikke det. Den har vært det, men det er lenge siden nå. Trondheim er en musikkby.
Så: Sukk. (”episk sukk”, slik det heter i kommentaren).
For oss, som til daglig er del av byens unge musikkmiljø, er denne kommentaren et bomskudd. Wallum deler musikkmiljøet i to: de unge og uetablerte vs det eldre og etablerte. Han bruker ord som ”fiender, mistillit, blodsøl og splittelse” for å beskrive forholdet mellom de to polene.
Hvor kommer disse påstandene fra? Dette er milevis fra beskrivelser vi kjenner oss igjen i.
Siden tidenes morgen har det vært en helt naturlig avstand mellom de unge og de eldre. Musikk har gjort denne avstanden større og tydeligere, og har gitt de unge verktøy til å skape sin egen selvstendighet. Slik er det i Trondheim også. Stor avstand mellom de unge og de eldre. Men at vi er fiender i en splittet musikkby, det er å dra den tabloide vinklingen for langt.
De unge og eldre musikkmiljøene har ikke særlig kontakt med hverandre, det er riktig. I Wallums kommentar er det tydlig at det er Trondheim Calling, og muligens prosjektleder Thomas Ryjord, sitt ansvar for at dette skjer. Det virker som det er forventet at det er det unge miljøet som skal ta initiativ, samle og legge til rette for at også det eldre miljøet skal føle seg inkludert. Sambandets gitarist Skjalg Mikalsen Raaen er sitert på at han ikke har ”hørt noe fra Trondheim Calling fordi han ikke har nok kred” og Adressas nestor Ole Jacob Hoel peker på de nedarvede strukturene i byen som hindrer folk i å fungere side om side i et positivt miljø.
Det yngre musikkmiljøet i Trondheim har aldri vært bedre. Sjangerscenene er mer samlet og langt mindre klikkete enn for bare noen år siden, og byens yngre bransje oppleves som utvidet familie. Vi i Riot Factory har et nært og godt samarbeid med Trondheim Calling, Pstereo, Polar Artist, Kakao Musikk, Tempo, Brukbar/Blæst, Byscenen, Feminalen mfl. og spør man disse så vil de trolig si det samme om oss og om hverandre. Det tar vi sjansen på å påstå. For 14 dager siden ble vi spurt av festivalledelsen om å ha et forberedende kurs med demoartistene (de som ikke får betalt, vet du) før Trondheim Calling gikk av stabelen forrige helg. Et av rådene vi ga var at de unge artistene hadde en utsøkt mulighet til å bli kjent med flere i musikkmiljøet i Trondheim og at et av målene med Trondheim Calling, ikke nødvendigvis skulle være å bli anmeldt i Adressa, men å stifte nye bekjentskaper med kollegaer. Om å gå på hverandres konserter, og å stå langt framme på disse. Vi oppfordret de til å prate, hilse, klappe, rope, danse, feste, skryte og være snille med hverandre. ”Bruk Trondheim Calling til å bli kjent med nye folk, ikke til å pitche den neste singelen din”, var et av rådene vi ga. Og i løpet av ei helg dukker de opp, fra så å si intet, en helt ny generasjon med band og musikere: Svankropp, Marie Denise, Mats Wawa, Dröm, Jannicke Forsgren, Frances Wave, Blånæggel og Diddaboy er alle en del av den helt nye vinden.
En samla bransje og et lastebillass av nye artister. Det er virkeligheten vi lever i.
Våre påståtte fiender, for å bruke Wallums ord, ”onklene som er litt annerledes”, de som slekter fra Namsos, har vi ikke så mye med, men for all del: Vi har selvfølgelig stor respekt for de som var her før oss, for hvem de er og for hva de har opprettet. La det være klart og helt uten tvil.
Vi har bare så lyst til å skape vår egen og byens nye identitet. Vi synes vel at det er akkurat nok trønderrock og folkefest. Med all respekt, selvfølgelig.
Derfor er det også naturlig at trønderrock, og trønderrockerne - altså det eldre musikkmiljøet i byen, ikke har noen stor del av det faglige programmet på Trondheim Calling. Men vi håper at alle føler seg velkommen på tross av det. Faktisk så prøvde vi å smile, nikke, kaste på hodet for å si ”hei” til noen av den eldre garde som vi faktisk så forrige helg. Vi vet jo hvem de er, så det hadde vært hyggelig å hilse på. Dog er vi ikke like sikre på at de vet hvem vi er. Jaja, det får være. Vi får ta et tydeligere initiativ neste gang. Kanskje må vi sende en mail i forkant og legge med bilde slik at de vet hvem de skal se etter, men det gjør vi også svært gjerne.
I dette ligger også litt av sakens kjerne rundt Trondheim Calling og de yngre vs de eldre: Trondheim Calling handler om å bidra. Og gjøre det du er god på sammen med andre, for å skape noe for mange, noe som er mye større enn deg selv. Riot Factory har vært deltakende i festivalen på mange forskjellige måter siden 2011, men vi har bare vært en av mange. Derimot kan vi ikke komme på at noen av den eldre garde har tatt initiativ og spurt hva de kan bidra med. Ønsker de å bidra med noe er vi helt sikre på at festivalledelsen og styret er lydhøre og interessert. For øvrig to verdier festivalen er tuftet på.
Tidligere nevnte Raaen gjorde seg helt klart fortjent til heder fra Adressas lesere etter han sto i bresjen for regionens svar på ”The Last Waltz”, en ”storstilt artistdugnad” til støtte for Sorgenfri. Dette hadde jo vært en utsøkt mulighet til å knytte tettere bånd mellom den eldre og yngre garde i byen. Si fra neste gang da!
At denne debatten starter etter at Thomas Ryjord på satirisk vis kritiserte Adressa for å ha et noe ensidig fokus året gjennom, er på mange måter forståelig. Det er klart at Åge i Royal Albert Hall er en tabloid drøm for avisa. Samtidig er det en utrolig artig sak for Åge, Sambandet, for ikke å snakke om hele Trøndelag. Og det er helt naturlig at Adressa skriver om det. Samtidig så sitter man igjen med en uggen følelse når nyheten blir sluppet samme dag som Trondheim Calling starter og landets (unge?) musikkbransje har fokuset rettet mot festivalen, byen og regionen.
At Trondheim Calling og Thomas Ryjord sitter igjen som svarte-per etter Wallums kommentar finner vi oss ikke i. Ryjord har kanskje vært byens aller viktigste bransjeaktør de siste fem-ti årene. Han har alltid delt kunnskap og stilt seg til rådighet når andre trengte tips og råd, han har introdusert og skapt muligheter som han personlig ikke fikk noe igjen for. På mange måter opplever vi Ryjord som et forbilde for det unge miljøet i byen: Kunnskapsrik, åpen, kritisk, ærlig, uselvisk, varm, inkluderende og særdeles ambisiøs. Han er nok den første til å innrømme at han kan være krass i offentlige kommentarer, men alltid med et pedagogisk grep for å skape diskusjon og legge et grunnlag for utvikling. Wallum påstår at han har et ”konfliktorientert grunnsyn”. Vi påstår at Wallum ikke vet hva han snakker om i dette tilfellet.
”Krangling er god underholdning – og kanskje blir musikk bedre av at fiendebildene stadig blankpusses”, skriver Wallum i sin kommentar. Slik en rar ting å si. Det er jo Adressa som først og fremst skaper disse bildene. Ikke miljøene selv. Så Adressa, SLUTT MED DET! Vi står et stykke unna hverandre, men slik vi opplever det så er det helt naturlig.
Adressa er flinke til å skrive om musikk. Og kulturredaksjonen er tydelige på at de er opptatt av lokal aktivitet og lokale aktører. Etter vår mening jobber noen av de aller beste musikkanmelderne i Adressas kulturredaksjon. Men vi må få lov til å rope et ”varsko her” når kulturredaktøren tydeligvis er mer opptatt av å LAGE en splittelse, framfor å synliggjøre begge parter på like god måte.
På vegne av det yngre musikkmiljøet i Trondheim,klem fraArne, Jonny, StianRiot Factory
