Endret: 16.09.2009 kl. 10:13
Å droppe «Gruppen»-suffikset, selv om musikerne er de samme som sist, virker som et logisk valg når en hører Øyvind Ryans andre album. Sammenlignet med forgjengeren er den nemlig særdeles intim og personlig både i tekst og musikk. Der den forrige bød på frisk og uvøren kraftpop, er det musikalske på denne plata mer renskårent og stort sett hviskende og skjørt. På tekstsiden forteller den historien om en mann som starter på topp, slynges ned i mørket for så å komme seg på fote igjen. Derfor blir det litt for enkelt å kalle det ei skilsmisseplate, selv om det er de svarte øyeblikkene som setter grunntonen for plata.
For til tider er «Perfekt harmoni» direkte vond å høre på. Kanskje fordi dialekten bringer det ekstra nært, kanskje fordi det er nådeløst privat – men også fordi Ryan skriver likefremt og direkte, finurlig men uten omsvøp. Som for eksempel «Så falt alt på plass med et digert brak / da hun kom inn døra med nyklint trut». («Nyklint trut lyspære blues»). Samtidig beskriver han lykken nesten like godt i sanger som «Lykkelig når du er glad» og nybakt pappa-sangen «Pupp».
Som det meste annet lofi-veteranen Ryan har hatt fingrene sine borti, holder det ikke skyhøy kvalitet hele veien. Når melodien eller teksten ikke treffer blink har han ikke et sikkerhetsnett av «proft håndtverk» å falle ned i. Samtidig er dette noe av styrken til Ryan – følelsen av at man lytter til et menneske som har sine feil og skavanker men et klokt hjerte, som spiller og synger fordi han må og ikke nødvendigvis fordi han er verdens flinkeste til det.
Synd om en såpass allmenngyldig plate skulle bli for de spesielt interesserte.
HØYDEPUNKT: «Lykkelig når du er glad» og «Min»
