Mens musikkbransjen er i fritt fall, har Motorpsycho gitt ut sin smaleste plate på ti år. - Skummelt, men nødvendig, mener Bent Sæther.
Endret: 18.04.2008 kl. 18:41
TV-ADRESSA: Etterlengtet intervju med Motorpsycho
Med «Little Lucid Moments» har Motorpsycho funnet seg selv igjen. Trondheims
rockestolthet har gjenoppstått som samlet trio - og det med en plate som, i
Bents egen sjargong, kan beskrives som en real «mindfuck», det vil si en
«kulturopplevelse som er så drøy at du er litt forandret når du er ferdig
med den». I hvert fall så kan platen ha den bi-effekten.
Men det er også en plate som handler om det å bli far, antyder Bent litt
senere i intervjuet, kanskje i et svakt øyeblikk. Det betyr ikke at
Motorpsycho anno 2008 er blitt rundere i kantene, tvert i mot. I løpet av
snart tjue år som kompromissløs rock-institusjon, er «Little Lucid Moments»
blant det drøyeste de har levert, med fire låter og en gjennomsnittslengde
på et kvarter.
- Jeg digger reaksjonene, de er så ekstreme og fine. Enten er det: «for noen
oppblåste jålebukker og for noe fjas», eller så er det: «yeah, endelig!» Og
så er det faktisk noen som har skjønt humoren i det å gi ut en suite. Da
blir jeg glad, smiler Bent Sæther.
Å forske i stil
Den utfordrende plata har nådd ut til publikum. Den gikk rett inn på 2. plass
på VG-lista og kapret en historisk dobbel førsteplass på Trøndertoppen -
både cd-versjonen og vinyl-versjonen danket ut alt annet som kom ut av
musikk forrige uke.
- Det er mer polariserende reaksjoner, og det passer oss perfekt. Vi legger
ikke opp til at det skal være formalisert og forståelig for alle, vi gjør
heller det motsatte. Da blir det litt kryptisk for den gemene hop og ergo
for mange journalister.
Platen ble spilt inn i fjor høst, og siden januar har Motorpsycho jobbet med
å øve inn nye låter. Nesten daglig har Bent, Hans Magnus «Snah» Ryan og
nykommer Kenneth Kapstad frekventert øvingslokalet på Dora. Det er blitt
morsomt å spille rock igjen. Jobb og moro samtidig, mener Bent, som fortsatt
føler lidenskapen ovenfor musikken.
- Det er litt den klisjeen om at veien blir til mens du går - det er
prosessen som er viktig. Man må hele tiden føle at man er på vei et sted,
ikke stagnere og bare forsvare det du gjorde i fjor. Så lenge man er på
hugget og er genuint interessert i det man driver med, så blir det et langt
og stort prosjekt. Man har noen delresultater, men så er man fremdeles bare
på søken etter noe inni seg selv, sier Bent.
Stilmessig har ferden gått fra metall og prog, via reinspikka country til
popmusikk - og tilbake igjen.
- Man forsker i ting en periode, og så kommer det ikke flere låter, men noe
annet. Rundt «Trust Us» og «Let Them Eat Cake» fornektet vi litt det vi var
bra på. Det var litt sånn: «Dette kan vi, hva annet er vi potensielt gode
på?». Med «Phanerothyme» laget vi en plate vi ikke fikk til å spille live.
Som plate er den helt perfekt, den er akkurat sånn vi ville lage den. Men
man får jo svi etterpå da. Der sto vi med en ny plate som vi ikke greide å
spille. Hva gjør vi da? Jo, da må du spille Hogwash fra førsteplata enda en
gang. Det er ikke fruktbart i forhold til å holde et rockeband levende.
Gikk i dørken
Der og da gikk Motorpsycho rett og slett i dørken. Det ble bare rot og var
ikke moro lenger. Etter fjorten år med en plate i året var det på tide med
ferie.
- Da fant vi ut at vi skulle gi ut Tussleren litt ordentlig, det var så mange
bootlegs i omløp. Vi begynte å øve, og så ble det skrekkelig bra. Så begynte
vi å lage plate, og så ble det også skrekkelig bra. Til slutt ble det mer
business enn Motorpsycho. Tussler var artig som hobby og moro, greit, men
det er ikke det vi driver med. Det var mer et stilforskningsprosjekt, i
hvert fall for min del. Da det begynte å bli penger i det, fant jeg og Snah
ut at vi ville legge ned. Da var Gebhardt så langt inne i countryen at han
ikke ville spille trommer mer.
- Var det da det skar seg med Gebhardt?
- Det hadde begynt å bryte tidligere. Fokuset hans på å spille trommer var
marginalt allerede noen år før, sier Bent.
Felles ideologi
For å understreke at «Little Lucid Moments» er en ny æra i Motorpsycho-sagaen,
har bandet også valgt å bryte med Sony. I stedet gis platen ut på det norske
indieselskapet Rune Grammofon.
- Da Gebhardt ga seg var det veldig mange ting som føltes stivna og drøvtygd.
Vårt forhold til Sony for eksempel. Hadde vi hatt overskudd, ville vi byttet
plateselskap tidligere. Det er ikke noe galt med de som jobber der, men vi
har ikke så mye felles med Idol-katalogen deres og den P3-greia de sitter og
forholder seg til. Og så tror vi at vi er store nok til å selge like mange
plater uten deres promoapparat, sier Bent, som mener Rune Grammofons
ideologi er mer i tråd med Motorpsychos identitet.
- Rune har gitt ut tre, fire av de beste norske platene noensinne. Vi er
snobbete og vil gjerne være en del av det. Hvis noen av de pengene vi tjener
inn kan finansiere Rune Grammofons genuine musikkinteresse er det helt i
tråd med Motorpsychos identitet. Heller det enn å finansiere en eller annen
japaner sin idolkatalog. Det er en logikk i det hele, forklarer Bent.
Nummer to i eget liv
For litt over to år siden ble Bent pappa til Jonathan, noe han beskriver som
en skjellsettende opplevelse. Han bruker store ord som
«paradigmeskifte-feeling» og mener det på mange måter har forandret ham.
- Det er veldig godt å bli nummer to i sitt eget liv. I hvert fall når du er
så selvbevisst som du må være når du driver med kunst. Da skal du være inni
deg selv, det er så mye følelser, så mye meg hele
tida. Det er utrolig godt å ha en som er viktigere. Det gir en annen
forståelse av ting, man får andre perspektiv. Jeg trengte det skiftet, sier
han og medgir at det var veldig vanskelig ikke å skrive rocketekster som
handler om det å bli far.
- Sneipen var med på øvingslokalet i forgårs. Da fikk han slå på trommene og
synge she loves you, yeah yeah i mikrofonen. Han er godt på vei uten at jeg
har villet dyttet ham. Hans første favorittlåt var Surfin Bird. Det er moro
da, at toåringen synger Beatles-låter, det varmer, sier Bent med
tullestemme, men like fullt på alvor.
- Handler noen av tekstene om det å bli far?
- Det er enkelte som vil påstå at hele plata gjør det.
Turnémodus og dvd
De to siste ukene har gått med til å repetere eldre låtmateriale, for å trø i
gang turnémodusen. Norgesturneen innledes på Rosendal i morgen, senere i vår
får resten av Europa besøk av psychoene. Alle konsertene blir tatt opp med
tanke på en kommende liveutgivelse. Motorpsycho slår gnister for tiden,
mener Bent. Kanskje kommer det også en ny Roadwork-plate etter hvert,
antyder han.
En annen skatt innbitte psychonauts har ventet på, er en kommende dobbel dvd
som gjennom seks timer dokumenterer Motorpsycho fra starten i 1989 og fram
til i dag. Alle promovideoene, fra Grinder, som Kjell Runar Jensen laget på
Svartlamoen i 1990, til den siste som Kim Hiortøy laget til Serpentine, er
med. Og alle imellom.
- Det er moro å ta vare på det før det faller fra hverandre, sier Bent, som
forteller at dvd-en skal hete Haircuts. For til syvende og sist er det
det er en liste over.
På død og liv
Som musikkelsker og profesjonell musiker er Motorpsycho-bassisten bekymret for
utviklingen i musikkbransjen.
- Det er ingen som kjøper plater lenger. Folk orker ikke å lete, det er så
mye støy. Det er vanskeligere å leve av musikk enn det noen gang har vært.
Hele hobbyverdenen er kommet opp i mainstreamen. Man hvisker bort
tippeligaen, alt blir bedriftsfotball, illustrerer han, og fortsetter:
- Det er lettere å gi ut en plate, men vanskeligere å gi ut noe
ordentlig. Man har ikke muligheten til å tjene inn pengene. Vi er på en måte
den siste generasjonen som kan leve av det. Folk anser ikke at musikk er en
vare som er verdt å betale. Se bare på det Per Borten har holdt på med de
siste ti årene. Mye av det er langt bedre enn det vi har fått til, men han
kom inn i bransjen da det plutselig ble stilt helt andre krav til banda. Som
artist må man tenke marketing og image i mye større grad enn før. Skal du
vises, må du fargekoordinere deg til første øving.
Som utøver i en bransje i fritt fall, og med andre enn seg selv å tenke på,
har Bent gjort seg noen alvorstanker om framtida.
- Det er skremmende å ha ansvaret for en toåring. Jeg har trillet barnevogn
på Tyholt, men har mye igjen å lære før jeg er utdanna taxisjåfør. Det blir
på en måte litt på død og liv igjen. Vi har bevisst gitt ut den smaleste
plata på ti år. Hvis du skal påstå at det du driver med er kunst, må du
gjøre det sånn.
Diskuter denne saken
Innsendt av Offamn, 19.04.2008 00:19:57
Motorbent er en gjeng lamoen ramp som syns det er viktigst å samle på gamle gitarer og spille helst så sære ting att det er uforståelig for folk flest. Jo særere jo bedre, så lenge det er annerledes er det bra, spiller ingen rolle om 3 av hundre liker det. Og med en gåte trommis som har hørt en deep purple plate så "blir vi litt hekta på rocken igejn" hehe. Heia metallic combi!
Innsendt av iggy pop, 10.02.2010 02:49:59
men du har rett i at det spiller ingen rolle om 3 av hundre liker det, hva nå enn det skal bety, eller hundre eller ingen. Så lenge han liker det, så lenge det får en til å føle noe. Hvorfor ellers skulle han drive på med det han gjør? For å bli likt? Da nærmer vi oss faretruende fort dagens musikkverden. Og trøste og bære og hjelpe - frels meg fra den.
