Tynn suppe fra alles helt

Javisst. Vi elsker alle Ringo. Men...

Saken oppdateres.

«Not Looking Back» heter den mest tilbakelente, melodiøse og vel fineste låten på det nye albumet til en av verdens mest kjente og sjarmerende musikere.

Låttittelen er rar, for det er det nettopp det å seg tilbake musikken til Ringo handler om. Det er der møtepunktet mellom Ringo og hans publikum ligger. Hvor skulle vi sett oss, om ikke tilbake? Fremover? Den jobben overlater Ringo mer enn gjerne til andre.

Ringo hadde nesten brukt opp alle triksene når det gjelder å tyne ut gamle dager i syltynne leiver, men han bringer nye varianter til torvs denne gangen. På tittelkuttet ramser han opp et knippe låttitler fra Beatles-dagene og tidlig solokarriere. Hvor mange identifiserer du? En skikkelig tynn suppe, men det går an å synge med.

Åpningslåen «Rory & the Hurricanes» er en hyllest til bandet til Liverpool-yndlingen Rory Storm som var blant pionerene i britisk rock'n'roll - og bandet Ringo forlot da han ble trommeslager i The Beatles.

Nå spiller han ikke veldig mye trommer, og han synger ikke bedre enn han gjorde den gang Paul & John spesialskrev låter til hans begrensede register. Musikken skal ikke beskyldes for å være pretensiøs, og er proft tilberedt. Men den er uhyre enkel på alle vis og temmelig enerverende i sin utspekulerte prakt.

Dette er blant hans svakeste album i en ujevn karriere. Men det er øyeblikk også her hvor Ringo-magien vises i korte glimt, først og fremst på «Not Looking Back» og «You Bring The Party Down»

Som sagt. Klart vi elsker Ringo. Men det hadde kanskje holdt hardt om vi hadde blitt tvunget til å høre musikken hans flere ganger enn noen timer hvert tredje år.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL

Vis debatt
comments powered by Disqus

Trykk her for debattregler

Gikk du glipp av disse?