Endret: 15.01.2009 kl. 11:52
- Alt må ha sin første gang, smiler Kristin Asbjørnsen. Men tilføyer raskt at
det med egne låter egentlig ikke er så nytt. Hun har jo skrevet både noen
melodier og tekster i tidligere prosjekter som Krøyt og Dadafon, så det nye
handler mer om at det nye albumet «The Night Shines Like The Day»
utelukkende inneholder eget stoff.
- Det var sanger som kom til meg og som åpnet en kreativ åre med tydelig
retning. Etter hvert som de vokste fram, krevde de også så pass med plass at
jeg innså at det lå en mulig plate her, forteller Kristin om «The Night
Shines Like The Day».
Det nye albumet er hennes femtende totalt, men det andre som bare Kristin
Asbjørnsen. Dermed kan det betraktes som den naturlige oppfølgeren til
hennes «Asbjørnsen-debut», den platinaselgende «Wayfaring Stranger - A
Spiritual Songbook»-plata fra 2006. Og hun innrømmer da også at det går en
klar rød tråd fra den plata til «The Night Shines Like The Day».
Briste og bære
- Alle på den nye er skrevet i den fasen hvor jeg har jobbet og turnert med
Spiritual-materialet, så det er opplagt en viss likhet der. Med den
vesentlige forskjellen at Spiritual-plata altså var basert på gamle
folketoner, mens «The Night» bare er eget materiale, kommenterer den
37-årige musikeren. Som lenge var usikker på om hun egentlig ville ha disse
låtene - som i stor grad kretser rundt tap, og hva som bærer når noe
brister - på plate.
- Med utgangspunkt i et sårt samlivsbrudd er dette sanger fra en nattfase i
eget liv. De ble til for å synge meg selv opp, og jeg opplevde dem som så
personlige og sårbare at jeg tenkte at de kanskje burde forbli i mitt eget
lille lukkede rom, forklarer Kristin Asbjørnsen.
I sin tvil henvendte Kristin seg til Jostein Ansnes, hennes mangeårige venn og
våpendrager helt fra Dadafon-dagene. Etter at han hadde fått høre sangene,
ble de enige om at de fortjente en plate. Og at Jostein ikke bare skulle
spille på plata, han skulle også produsere den.
Spellemann-nominert
produsent
- Da vi tok den avgjørelsen, hadde vi jobbet sammen i 11 år. Vi sto på mange
måter ved et veikryss, hvor vi enten måtte ta en pause i samarbeidet eller
jobbe enda litt tettere. Jeg er veldig glad vi valgte det siste
alternativet. Jostein kjenner både meg og låtene mine, smiler Kristin til
sin musiker- og produsentvenn fra Trondheim.
- Det er veldig luksus å jobbe som produsent for Kristin. Det ligger så mye i
hennes musikk at jeg ikke trenger bygge opp arrangementer, men kan fokusere
på å formidle de følelsene og stemningene hun ønsker å få fram, repliserer
Jostein, som bare dager etter at «The Night Shines Like The Day» er sluppet,
kan oppleve at en av hans produksjoner blir belønnet med en Spellemann.
I kategorien for barneplater er nemlig to av de tre nominerte produsert av
Ansnes, henholdsvis Klaus Sonstads «Indianer Cowboy» og Trondheims
Sinfoniettas «Så rart!»
- Jeg trives godt i rollen som produsent, men har ikke tenkt å isolere meg i
Øra Studio. Jeg tror at produsenten Ansnes har glede av at den utøvende
musikeren Ansnes fortsetter. Jeg tror på et vekselbruk, kommenterer Jostein.
Musikk fra Mali
«The Night Shines» ble innspilt live (sammen med Tord Gustavsen, Svante
Henryson, Olav Torget og Knut Aalefjær) i Jan Erik Kongshaugs Rainbow Studio
i Oslo, med etterarbeid i Øra Studio i Trondheim. Selve Rainbow-seansen
varte bare i fem dager, men Asbjørnsen og hennes musikere kom godt forberedt
til studio. Riktignok etter at Kristin hadde presentert materialet på en noe
original måte.
- Jeg ga dem én cd hvor jeg framførte låtene alene på piano og én cd med
musikk fra Mali. Med beskjed om at jeg ønsket noe som kunne kombinere disse
to stemningene, forteller Kristin leende. Og utdyper om sine ønsker for
plata:
- Jeg ville ha fram den stillferdige sårbarheten i materialet, samtidig som
de skulle skinne av varme. Jeg ville smelte sammen
singer-songwriter-uttrykket med den dansevennlige vestafrikanske feelen. For
i nattfaser er det også en brytning av lys.
Lys fra Trondheim
Noe av dette lyset ble for øvrig til en lys juninatt i Trondheim, etter at
Kristin og Jostein hadde fått fløyet inn den sør-afrikanske vokalisten og
koristen Sizwe Magwasa, som de hadde blitt kjent med da begge spilte på en
festival i Tyskland.
- Vi søkte en myk vokallyd som kunne omslutte min egen stemme og tenkte at
Magwasa ville passe perfekt. Men da vi hørte at han turnerte i sitt
hjemland, slo vi det fra oss. Tanken slapp oss likevel ikke, så det endte
med at vi nokså spontant fikk ham opp fra Sør-Afrika til Trondheim for å
legge på vokal. Han reiste opp fredag og ned søndag, men derimellom rakk vi
18 timer i studio. Vi fikk det vi ønsket, mens han fikk med seg lyset og
soloppgangen søndag morgen, før han måtte ta flytaxi til Værnes. Det ble en
magisk ramme rundt seansen, ler Jostein mens Kristin tilføyer:
- Det var ren galskap, men noen ganger er det deilig med slik galskap. Å slå
på stortromma, selv om du egentlig ikke har råd til det!
