Det er litt historisk sus over EU-flørten til Sponheim. Men det er langt frem og mange omveier før Venstre lander i Brussel.
«Svenske-suget» var Ja-folkenes store håp foran EU-avstemningen i 1994. Men folket sa som kjent nei, selv om svenskene like før gikk inn for medlemskap. Tenkeboksen Venstre-leder Lars Sponheim kom ut av i går, har gjort den tvilende nei-mannen til en forbeholden ja-mann med Tyrkia som et avgjørende poeng.
Ingen vet når tyrkisk medlemskap kan bli virkelighet etter finanskrisens herjinger i Europa, men det er neppe noen grunn til å tro at «Tyrkia-suget» skal snu den norske folkesjelen i mer EU-vennlig retning. Det er ikke en gang åpenbart at det vil påvirke Sponheims dypt splittede parti, en splittelse Venstre later til å leve bedre med for hvert år som går.
Det er litt imponerende at et forholdsvis lite parti som Venstre bryter seg på EU-saken atter en gang. Særlig fordi det knapt har vært mindre aktuelt med norsk EU-medlemskap enn akkurat nå, men også i lys av at ingen andre partier holder seg med en EU-debatt.
Hele Europa-spørsmålet er farlig nær et tabu-område, og alle tenkelig regjeringskoalisjoner er dømt til å holde seg unna, mens direktivene bankes på plass stort sett uten debatt.
Sist Venstre prøvde seg, under landsmøtet for to år siden, vant motstanderne med fem stemmers overvekt. Det er derfor fortsatt et nei-parti, men nå altså med en leder som vil stemme ja - dersom sjansen byr seg om en ti års tid. Partilandsmøtet her i Stavanger er invitert til å vedta formuleringer som til forveksling minner om at Venstre fortsatt sier nei til medlemskap. Men det er mer indirekte enn tidligere, og flere forslag skal allerede være fremmet for å presisere hva partiet mener.
Sponheims resonnement og landsstyrets forslag til program har en grunnleggende positiv holdning til EU som fredsprosjekt. Partiet har også en positiv holdning til EØS, selv om de demper seg litt målt mot KrF. Venstre-lederen er helt tydelig på at norsk EU-medlemskap ikke er aktuelt med det første, i hvert fall ikke i neste stortingsperiode. Sponheim mener vi må være villig til å gi fra oss litt fisk og landbruk, og i stedet være opptatt av å bidra med våre ressurser inn i EU-systemet. Dermed overgår han selv de mest overbeviste ja-partiene, som ikke har tenkt å gi ved dørene.
Sponheims tanker om et EU som igjen blir i stand til å løfte blikket, og som kanskje kan bygge bro til de muslimske landene, er både interessant og spennende. Men det er nok ikke et avgjørende poeng for folkemeningen i EU-spørsmålet. For den minner mer om de holdningene vi gjerne knytter til Frp.
Tvisynet som river og sliter i Venstre i EU-saken, står i skarp kontrast til klarsynet i innenrikspolitikken. Partilederens tale til landsmøtet i går viser at Venstre er meget trygg på seg selv, vet hvor de står og trives med det. Strategen Sponheim har plassert partiet sitt meget presist, og tør si fra hvor grensene går. Det er ikke aktuelt å sitte i en regjering som åpner for olje- og gassvirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen. Det er ikke aktuelt å regjere sammen med Frp, og en rødgrønn mindretallsregjering kan bare glemme Venstres støtte. I miljøsaken er Venstre nå tøffere enn SV, samtidig som de vil regjere sammen med Høyre.
Venstre vet i dag hvor de står. Men i EU-saken blir fortsatt veien til mens de går.