- Vi skal tilbake til gamle dager, sa Prepple tidlig i settet. Og slik ble det. For selv om de åpnet tøft og skråsikkert med singelen fra nylig utgitte «Ti liv», «Kort rødt skjørt», var det schlägerne som skulle dominere den neste halvannen timen.

«En vill en», «Boom boom», «Slave» (med høylytt allsang), «Møkkamann» og selvsagt «Splitter pine». Alle kom i tur og orden, passende spredt utover settet. Ekstra hyggelig var det at de dvelte ved klassikeren «Pstereo», og spilte både «Plaster på såret», «Krimm», «Metallic hvit» og ikke minst «Englefjes».

Et par av de nye låtene ble testet ut underveis, solid og godt framført, men uten at de ble møtt med den helt store entusiasmen fra publikums side. Da etter hvert mørket senket seg i Borggården, fikk vi optimalt utbytte av den flotte visuelle rammen rundt bandet, med levende bilder bak på scenen og storskjermer på begge sidene.

Har du sett DumDum Boys live mer enn to ganger, vet du hva du får, på godt og vondt. Dette er en maskin som alltid sparker fra seg på scenen, som vet å lage fest og som aldri svikter sitt publikum. Og lørdagens versjon av bandet framsto særdeles oljet og på hugget etter sommerens turnering.

Samtidig kan en DumDum-konsert framstå som i overkant forutsigbar med så mange pliktlåter. Jeg skulle ønske meg et band som valgte litt modigere fra backkatalogen, som tar flere sjanser og som i større grad overrasker sitt publikum. Det hadde vi bare hatt godt av. Selv om noen kanskje hadde blitt skuffet, ville det gitt bandet mer sting.