Susanne Sundfør har samarbeidet med M83, og den nye Vampire Weekend-singelen er endelig sluppet. I tillegg til noen ordentlige hits presenterer dessuten ukas Snurrbart hardere låter. Enten de er pompøse, overraskende eller nyskapende; den røde tråden er at alle låtene denne uka er farlig fengende.
Hør ukas «Snurrbart» i Spotify-spilleren til høyre, eller direkte i Wimp eller Spotify.
Hør tidligere miksteiper:
UKAS LÅTER:
M83 & Susanne Sundfør – «Oblivion»
Ikke bare er det stas at favorittene Susanne Sundfør og M83 samarbeider, det er også spennende at det er filmmusikk til den nye Tom Cruise-filmen «Oblivion» de har laget. Som stor Sundfør-fan ønsker jeg at hun får suksess også i utlandet, og heldigvis virker det som hun tar stadig stødigere steg for å lykkes. «Oblivion» høres akkurat ut som man kunne forvente av samarbeidet: Magisk, pompøst og vakkert.
Vampire Weekend – «Diane Young»
Vampire Weekend smeller til med «Diane Young», og høres mer ut som en kraftig utgave av Elvis enn Paul Simon. Mens de nærmer seg rockabillylyden, tar de likevel vare på de beste elementene fra tidligere låter. Det er herlig å høre at band husker hvem de er, samtidig som de fornyer seg. «Diane Young» er vårens beste låt!
Offisiell strømming av «Diane Young» kan ses her mens vi venter på musikkvideoen
The Strokes – «One Way Trigger»
The Strokes synes det er gøy å lage musikk sammen igjen. I alle fall høres det slik ut på «Comedown Machine». «One Way Trigger » er kjapp, frigjort og fengende, og plasserer The Strokes tilbake i sporet - sporet som går i riktig retning.
Sibille Attar – «Come Night»
Sibille Attar krever fullstendig oppmerksomhet av lytteren, og det skal godt gjøres å overse den energiske stemmen hennes. Best av alt er strofen «This ain't no way of living for a believer of love». Den er så fin at den gjør at jeg stadig vender tilbake til den.
Se videoen til «Come Night» her
King Midas – «Snow»
La oss roe det helt ned med King Midas. «Snow» er en nydelig singel. Kanskje blir jeg påvirket av tittelen, men den lette synthen og vokalen til Ando Woltmann som synger at «Snow is going to fall» får meg til å slappe av og lytte etter stillheten i melodien.
Ginger & The Ghost – «One Type of Dark» (Ta-Ku Remix)
Det er ikke ofte jeg foretrekker remikser fremfor originale låter, men denne Ta-Ku-remiksen av Ginger & The Ghost er virkelig bra. Mørk bass smyger seg inn i den rolige melodien, og tar fullstendig over. Først når bassen tar over lydbildet forløses melodien, og den gjør det til gangs.
Haerts - «Wings»
Det er som om medlemmene av Haerts en dag våknet opp fra en vakker drøm og forsto hvordan man skulle lage en sang om å fly. Det er som om de gikk i studio, plukket opp instrumentene sine, visste hva de skulle spille og hvordan temaet skulle løses når det gjelder vokal, oppbygging og refreng. Det føles som om «Wings» bare skulle høres akkurat ut som den gjør, og resultatet er noe så sjeldent som en perfekt låt.
Hästpojken - «Cruisers»
Det er noe herlig ukomplisert og forlokkende ved Hästpojken. Svensk pop blandet med en gi faen-holdning er en fascinerende miks, og musikken er til å bli i godt humør av. «Cruisers» kan ikke måle seg ikke med gjennombruddshitten «Shane MacGowan», men at våren kommer med Hästpojken på øret, føles likevel veldig riktig.
Dominic – «Right For Me»
Ikke for å høres pinglete ut, men Trondheimsbaserte Dominic er et av få hardcore-band jeg virkelig liker. Blandingen av knallsterke refreng, popreferanser og det faktum at jeg har sett Øyvind Øverås Moland spille trommer live, gjør det umulig å ikke gi seg over og digge Dominic. «Right For Me» minner litt om Rumble in Rhodos, samtidig som bandet er seg selv mer enn godt nok.
Ghost – «Year Zero»
Ghost er et pussig band. De kler seg i pavedrakter og synger om Satan, og går hardt inn for å være så mystiske de bare kan. Samtidig har vokalist «Papa Emeritus II» stemmen til en popsanger, og det er så fengende at jeg er villig til å tro at selv en Justin Bieber-fan kan like bandet - i alle fall med litt godvilje. «Year Zero» er en storslått låt, som jeg både headbanger til litt i det stille, men også flirer godt av ettersom Ghost synes å være parodien på det meste, uten at jeg helt vet hvor seriøse de selv er.
Av SARAH WINONA SORTLAND
Følg på Twitter: @sarahwinona