Allsangen runget, folk koste seg, bandet stortrivdes - og jeg tror neppe jeg har opplevd Borggården så magisk som konsertarena før.

Det var høytid og det var fest. Men det var aldri trist, ikke en gang litt vemodig. Det var jo heller ikke den aller siste konserten, bare den siste "på trønderske jord", som det litt pompøst er kalt.

Alle som var på bandets første  konsert i Trondheim på Blæst i år 2000  vil alltid huske den. Avskjedskonserten 13 år senere foran cirka hundre ganger så mange tilskuere var en like intens maktdemonstrasjon fra et band som gjennom hele karrieren holdt på sin unike stil.

Hvorfor var så ikke stemningen mer vemodig?

Jeg tror de fleste tilhengere av bandet tror at dette blir pause mer enn avskjed. For min egen del tror jeg tror det er på helt rett tidspunkt bandet tar avskjed, eller pause da - som også jeg tror det er.

Jeg så Kaizers noen ganger i fjor, og showet virket mer innøvd og statisk for hver konsert.  I Borggården lørdag var intensiteten og gløden tilbake, men jeg har likevel følelsen av at medlemmene føler konseptet Kaizers er slitent. Oljetønner og gassmaske, holder det i 13 nye år?

Repertoarmessig slites de mellom et en løssluppen og publikumsfriende feiring av gamle hits og ambisjonene om å gjøre noe mer kunstnerisk ambisiøst og teatralsk. I de siste årene har de har slitt litt med å forene de to motpolene som begge er like viktige for Kaizer-identiteten.

Konserten lørdag ble innledet av tilløp til ytre dramatikk. Mens Peevish Penfriend spilte sitt fine oppvarmingssett for halvfull arena, ble Kaizers-gitarist Geir Zahl behandlet for akutt matforgiftning. Det var en stund uvisst om han kunne gjennomføre.

Konserten var dundrende utsolgt, og det skapte massive kødannelser både ved inngangen, i bong- og ølkø. Men alle seks tusen kom inn, alle fikk sin drikke og da Kaizers entret scenen med  «Aldri vodka, Violeta» sto Zahl del, spretten og fin.

Det ble to timer med gamle og nyere favoritter, fra  «Kontroll på kontinentet» til «Violeta»-låtene. Det  ble «Tusen dråper regn», « En for orgelet en for meg», «Ompa til du dør»,  «Maestro», «Hjerteknuser», «Begravelsespolka»,  «Drøm videre Violeta» - og «Tokyo Ice til Clementine» som de gjerne tar når de vil få publikum til å føle at de er med på noe spesielt.

Og spesielt ble det. Mens mørket senket seg og  Kaizers lyssetning og scenedekor ble stadig mer stemningsskapende,  ble også musikken mørkere, mer krevende og burlesk. En konsert med Kaizers er en teaterforestilling med faste ritualer, som fungerer når  både publikum og band er hundre prosent med på notene. Det var begge parter i store deler av konserten lørdag, spesielt på slutten.

Jeg synes Kaizers' musikk fungerer best når det rytmisk messende får selskap av melodiøsitet, og sceneshowet fungerer best når det harde og teatralske får selskap av jovial publikumskontakt mellom låtene. Frontfigur Janove Ottesen var tydelig grepet av den magiske stemningen mot slutten av konserten. Men da han beskrev publikum som «veloppdragne og good looking»,  lå det kanskje ikke bare ros  i karakteristikken. Publikum i Borggården er gjerne litt mer tilbakeholdne og høflige enn i andre arenaer. Men også det kan være fint at også publikum trenger tid før de gir seg over. Det var med på å gi en perfekt dramaturgi for lørdagens konsert og en virkelig majestetisk avslutning.