Når Keep of Kalessin nå står på en trøndersk scene for første gang på fire år, føles det som om det har skjedd noe langt større enn at de «bare» har mistet et bandmedlem – det oppleves nærmest som om det har skjedd en nyorientering i leiren siden sist. Borte er noe av pompøsiteten som har preget bandet tidligere, skuldrene er senket flere hakk, og det virker som om bandet er mer interessert i å kose seg med publikumet sitt, framfor å levere et polert metal-show.
Litt rufsete lyd gjør at noe av det glatte og pyntelige som har preget bandets senere album løses opp litt, Arnt Grønbechs ekstravagante gitarspill havner litt lenger bak i lydbildet, mens det nesten oppstår klubbfølelse i hjørnet av den gedigne konferansesalen. Samlet gjør dette at uttrykket ligger langt nærmere bandets inspirasjonskilder innen thrash-metall enn det jeg har hørt fra de tidligere.
At bandet i det hele tatt skulle klare å framføre sin komplekse ekstremmetall som relativt nybakt powertrio var det grunn til å være skeptisk til i forkant av konserten. Desto mer imponerende blir det når det hele dras kompetent i land. Måten Grønbech håndterer sin nye dobbeltrolle som vokalist og sologitarist er til å få hakeslipp av i utgangspunktet – at vokalen også ofte låter bedre enn forgjengeren skader selvfølgelig heller ikke.
Men så er det også litt begrenset hva energi, rufselyd og glitrende spilleferdigheter kan gjøre med låtmateriale som fortsatt konsekvent balanserer på kanten mot det helt hysterisk pompøse. Under powerballaden «Dark as Moonless Night» – framført framfor en backdrop som viser en innsjø i måneskinn – er det så jeg nesten må se bort. Bandet mister meg også fortsatt jevnlig i de i den mest utstrakte instrumentalpartiene, selv om også disse framstår litt sprekere fra scenekanten enn på plate.
Slik blir det de mest konsise delene av katalogen som fungerer best, som åpninga «Introspection» som eneste smakebit fra kommende skive, «Judgement» fra forrige album, og ja.. Grand Prix-sviska «The Dragontower». At det også er sistnevnte som drar opp mest liv i salen illustrerer godt hvor lite omdømme bandet tapte på deltakelsen.
Dette til tross er det aldri særlig folksomt framfor scenen, og når publikumstallet bortimot halveres under den timen bandet har til rådighet blir det noe trist over det hele. Å utelukkende henvende seg til publikumet på Brattøra på engelsk virker også noe affektert, selv om jeg kan møte Grønbech halvveis i påstanden om at Trondheim Metal Fest har blitt en internasjonal festival.
Det er lett å unne et hardtarbeidende band en solid hjemkomst, men slik ble det dessverre ikke i kveld. Det vi derimot fikk var et høyst kompetent band som jevnlig glimtet til, og som bød på noen positive overraskelser – i alle fall for undertegnede.
