Gå til mobilutgaven
forsiden

Mesterlig fra Stian Westerhus

Stian Westerhus fortsetter å viske ut skillet mellom utøver, virkemidler og lyd på sin tredje soloplate.
(Foto: Terje Visnes)

Stian Westerhus fortsetter å viske ut skillet mellom utøver, virkemidler og lyd på sin tredje soloplate. Foto: Terje Visnes

Mesterlig fra Stian Westerhus

Lyden av en ubesudlet og vidåpen kunstnerisk tilstand.

6

The matriarch and the wrong kind of flowers

Stian Westerhus

«Kept on Shoulders»

En fenomenal slutt på en ujevn konsert

Bandet bak fjorårets beste norske album klarte i glimt å være like fenomenale live.

Det store pophjertet

I den beste popmusikken er går tristessen hånd i hånd med ekstasen. Det har Veronica Maggio skjønt.

Pstereo:

Beste bandet i byen!

Endelig fikk Barren Womb plassen de fortjener.

Majestetisk melankoli

Ingen andre band høres helt ut som Sigur Rós, og når ting fungerer optimalt er det knapt andre band som høres bedre ut enn dem heller.

Pstereo:

Null stress i joggedress

Noen få minutter etter oppsatt tid kommer Lars Vaular slentrende ut på Elvescenen i en 90-talls Adidas-joggebukse, hettegenser og solbriller.

Pstereo:

En sann personlighet

Ary er ikke ferdig utviklet, men Pstereo-konserten fanget et duggfriskt øyeblikk i en artists karriere.

Tinte opp til slutt

Selv på det jevne glimter Van Morrison til ofte nok til at vi skjønner hvorfor vi elsker ham.

Tom Jones er litt av en kis

En vital ringrev overrasket de fleste med en konsert preget av kvalitet og energi.

Patti slo til i kirka

Inderligheten fra en sann artist kombinert med sleipheten fra en dreven entertainer kan ikke slå feil.

Smørblid Elton John vant publikum

En smørblid Elton John trasket rundt på scenen, og sang sine høyest elskede låter på fremragende vis - og hvem kan argumentere mot sånt?

Stian Westerhus' tredje soloplate er spilt inn i Emanuel Vigelands mausoleum, et rom med 20 sekunders naturlig etterklang, et hvelvformet rom fullstendig dekket av fresker som skildrer livet fra unnfangelse til død – og som holder en konstant temperatur på fem grader.

Westerhus' gitar låter sjelden som en gitar. Her behandler han den i stor grad som et strykeinstrument og nærmer seg lyden av feler og «naturinstrumentet» vindharpe. Fortsatt preget av den kompromissløse mangelen på ytre referanser, der han fortsetter å viske ut skillet mellom utøver, virkemidler og lyd i en stadig søkende utforskning av klang, tid og rom.

Men denne gangen i et uttrykk som tyder på et sterkere forhold til klassisk samtidsmusikk. Mausoleets akustikk gjør musikken mektig, og selv om begrepspar som «stygt eller pent» ikke finnes i Westerhus' musikalske vokabular, kjennes dette som hans mest åpne og tilgjengelige verk. Om noe låter musikken heller mildere og mer human enn på den tidvis konfliktsøkende og aggressive forgjengeren «Pitch Black Star Spangled».

Det er melodier med et jamrende særpreg, det er puls og det er en mesterlig utpenslet dramaturgi og utvikling. Delt inn i ni komposisjoner som i sin felles grunnstemning og -idé føles som én lang, i motsetning til forgjengeren som spilte mer på harde skifter. I mine ører blir det en unikt helhetlig og oppslukende lytteopplevelse. Hans trassige løsrivelsesprosess fra regler og strukturer har vært fascinerende i seg selv, men dette er lyden av en ubesudlet og vidåpen kunstnerisk tilstand.

Fortsatt har Westerhus' musikk sterkt preg av isolasjon over seg. Men i stedet for å stirre inn i munningen på ei hagle når du endelig finner fram, ser du nå ei dørmatte der det står «velkommen inn».

Mer å lese på adressa.no:
Nytt fra Adressa Pluss:
Vis debatt

Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert før publisering. Debatten er åpen kl 07 (08) - 24. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Ditt fulle navn må enten gå fram av epost-adressen eller oppgis som brukernavn/Facebook-profil. Debattregler

comments powered by Disqus