forsiden

Mesterlig fra Stian Westerhus

Stian Westerhus fortsetter å viske ut skillet mellom utøver, virkemidler og lyd på sin tredje soloplate.
(Foto: Terje Visnes)

Stian Westerhus fortsetter å viske ut skillet mellom utøver, virkemidler og lyd på sin tredje soloplate. Foto: Terje Visnes

Mesterlig fra Stian Westerhus

Lyden av en ubesudlet og vidåpen kunstnerisk tilstand.

6

The matriarch and the wrong kind of flowers

Stian Westerhus

«Kept on Shoulders»

Flinkiser som spiller som om livet står på spill

Pom Poko er bandet de fleste vil huske fra Trondheim Calling 2017.

Marie er den trønderske artisten nærmest et nasjonal gjennombrudd

Trondheim Calling-konserten ble maktdemonstrasjon fra Marie Sahba. 2017 kan bli hennes år.

Kjølig og storslått Emma

Emma Williksen har talentet og nærværet. Men hun mangler ennå autoriteten som mer sceneerfaring vil gi.

Nå er det bare Ary - og det er mer enn nok

Selv med et konsertsett dominert av ukjente låter for de fleste, klarer Ary å fenge publikum. Og flott hun har kvittet seg med staffasjen!

«Det mest imponerende dokumentasjonsprosjektet i norsk rockhistorie»

«Angels and Daemons at Play» er fortsatt ikke Motorpsychos beste album. Luksusutgaven tydeliggjør likevel at det kanskje var viktigere enn vi trodde.

Blått og godt fra Stones

Rufsete og rynkete, men hengiven og energisk retur til bluesrøttene for The Rolling Stones.

Stian Westerhus' tredje soloplate er spilt inn i Emanuel Vigelands mausoleum, et rom med 20 sekunders naturlig etterklang, et hvelvformet rom fullstendig dekket av fresker som skildrer livet fra unnfangelse til død – og som holder en konstant temperatur på fem grader.

Westerhus' gitar låter sjelden som en gitar. Her behandler han den i stor grad som et strykeinstrument og nærmer seg lyden av feler og «naturinstrumentet» vindharpe. Fortsatt preget av den kompromissløse mangelen på ytre referanser, der han fortsetter å viske ut skillet mellom utøver, virkemidler og lyd i en stadig søkende utforskning av klang, tid og rom.

Men denne gangen i et uttrykk som tyder på et sterkere forhold til klassisk samtidsmusikk. Mausoleets akustikk gjør musikken mektig, og selv om begrepspar som «stygt eller pent» ikke finnes i Westerhus' musikalske vokabular, kjennes dette som hans mest åpne og tilgjengelige verk. Om noe låter musikken heller mildere og mer human enn på den tidvis konfliktsøkende og aggressive forgjengeren «Pitch Black Star Spangled».

Det er melodier med et jamrende særpreg, det er puls og det er en mesterlig utpenslet dramaturgi og utvikling. Delt inn i ni komposisjoner som i sin felles grunnstemning og -idé føles som én lang, i motsetning til forgjengeren som spilte mer på harde skifter. I mine ører blir det en unikt helhetlig og oppslukende lytteopplevelse. Hans trassige løsrivelsesprosess fra regler og strukturer har vært fascinerende i seg selv, men dette er lyden av en ubesudlet og vidåpen kunstnerisk tilstand.

Fortsatt har Westerhus' musikk sterkt preg av isolasjon over seg. Men i stedet for å stirre inn i munningen på ei hagle når du endelig finner fram, ser du nå ei dørmatte der det står «velkommen inn».

Mer å lese på adressa.no:
Nytt fra Adressa Pluss: