forsiden

Miley redder sirkuset

Klovner i kamp: Grensen er hårfin mellom det geniale og det irriterende hos Wayne Coyne og The Flaming Lips, og på hyllesten til «Sgt. Pepper» blir det mest tøys og tull, mener vår anmelder.
(Foto: Courtesy of the artist)

Klovner i kamp: Grensen er hårfin mellom det geniale og det irriterende hos Wayne Coyne og The Flaming Lips, og på hyllesten til «Sgt. Pepper» blir det mest tøys og tull, mener vår anmelder. Foto: Courtesy of the artist

Miley redder sirkuset

The Flaming Lips med frodig, men tøysete og hul «Sgt. Pepper»-hyllest.

3

WITH A LITTLE HELP FROM MY FWENDS

album

THE FLAMING LIPS

22 inviterer deg inn

22 sender ballen tilbake til lytteren på comebacket – og selv om den ikke er ferdigscoret, ligner den mer på en kompispasning.

Bekmørke overtoner

Gledesløsheten får fascinerende musikalsk uttrykk på Kristoffer Los tredje soloplate.

Musikk å le og bli rørt av

Fargesprakende og uærbødig bestillingsverk. Åpenbart gøy å lage, like gøy å høre.

Samme gamle

Brutal Kuk er tilbake, og deres tidsbilde fra 2016 er ikke lystelig lytting.

Mer enn en sidemann

Sympatisk plate fra tidligere kineser Baard Slagsvold, et sted midt mellom musikkskole og livets harde skole.

Flinkiser som spiller som om livet står på spill

Pom Poko er bandet de fleste vil huske fra Trondheim Calling 2017.

Marie er den trønderske artisten nærmest et nasjonal gjennombrudd

Trondheim Calling-konserten ble maktdemonstrasjon fra Marie Sahba. 2017 kan bli hennes år.

Kjølig og storslått Emma

Emma Williksen har talentet og nærværet. Men hun mangler ennå autoriteten som mer sceneerfaring vil gi.

Nå er det bare Ary - og det er mer enn nok

Selv med et konsertsett dominert av ukjente låter for de fleste, klarer Ary å fenge publikum. Og flott hun har kvittet seg med staffasjen!

For å ha det klart , jeg har ikke noe fundamentalistisk forhold til Beatles-katalogen – Danger Mouse-prosjektet «The Grey Album», en mashup av Beatles' «White Album» og Jay-Zs «Black Album» var for eksempel en uhyre vellykket lek med klassisk materiale.

The Flaming Lips gjorde noe lignende da de i samarbeid med Stardeath & White Dwarfs gjenskapte Pink Floyds «Dark Side of the Moon» i 2009, et ikke utpreget vellykket prosjekt. Med tanke på at originalforelegget denne gangen har, skal vi si, større «psykedelisk potensial» enn den stemningsmessig mer endimensjonale «Dark Side of the Moon», hadde jeg likevel forhåpninger.

Mange kjente navn (Miley Cyrus, My Morning Jacket, J Mascis, Maynard James Keenan, Moby) og en del mer obskure syrekamerater klarer imidlertid ikke å gjøre dette til den begivenheten det kunne vært. «Sgt. Pepper» er Beatles-katalogens kanskje sterkeste merkevare, men det er slett ikke deres beste album. Den har stort spenn og henger ikke helt sammen – noe den deler med denne hyllesten, men her knaker også enkeltlåtene kraftig i sammenføyningene.

Det skjer enormt mye her, men under en overflate som bobler av frodige og snodige innfall, er det skuffende grunt og lettvint. De har valgt å forholde seg relativt tro mot originalens harmonikk og atmosfære og heller pøst på med et ellevilt psykedelisk lydarsenal (mye umotivert svisjing, svosjing og skurring) og mye påtatt sursang. Det ender opp med å låte hult og med litt for sterk betoning på humor , som når versjonen av «With a Little Help From My Friends» blir parodisk i sin gjøglete lek med kontraster og en slags sjokkeffekt. Eller når «Getting Better» skilles fra originalen først og fremst gjennom en vokal så tonedøv at dens eneste mulige funksjon er som komisk effekt.

Lindringen kommer fra uventet hold, det er nemlig Miley Cyrus som sporadisk løfter plata opp fra klovneriet. Hun gir både «Lucy in the Sky With Diamonds» og «A Day in the Life» tyngde med finstemt ro, ironifritt alvor og befriende lite markeringsbehov, i omgivelser der resten konkurrerer i å framstå som mest mulig gær'n og speisa. Reprisen av tittelsporet (med Foxygen) klarer også å transcendere originalen gjennom rødglødende bandfølelse framfor den dominerende «klipp og lim»-tilnærmingen. At Flaming Lips er best når de går mer subtilt til verks, på de to låtene jeg vil tro har inspirert bandet mest i utgangspunktet, er ikke overraskende, men det setter samtidig platas mer tøysete krumspring i lite flatterende lys.

Vi får en del å humre av og øyeblikk av inspirert tolkningskunst - men mest av det som klør og maser. Når Flaming Lips er sånn, klarer jeg ikke å se for meg stort annet enn en selvtilfreds, blunkende Wayne Coyne. Og da er veien kort fra å være et av verdens beste band til å bli et av de mer irriterende.

Høydepunkt: «A Day in the Life»

Anmeldt av VEGARD ENLID

Mer å lese på adressa.no:
Nytt fra Adressa Pluss: