Miley redder sirkuset

The Flaming Lips med frodig, men tøysete og hul «Sgt. Pepper»-hyllest.

Klovner i kamp: Grensen er hårfin mellom det geniale og det irriterende hos Wayne Coyne og The Flaming Lips, og på hyllesten til «Sgt. Pepper» blir det mest tøys og tull, mener vår anmelder. Foto: Courtesy of the artist

Saken oppdateres.

For å ha det klart , jeg har ikke noe fundamentalistisk forhold til Beatles-katalogen – Danger Mouse-prosjektet «The Grey Album», en mashup av Beatles' «White Album» og Jay-Zs «Black Album» var for eksempel en uhyre vellykket lek med klassisk materiale.

The Flaming Lips gjorde noe lignende da de i samarbeid med Stardeath & White Dwarfs gjenskapte Pink Floyds «Dark Side of the Moon» i 2009, et ikke utpreget vellykket prosjekt. Med tanke på at originalforelegget denne gangen har, skal vi si, større «psykedelisk potensial» enn den stemningsmessig mer endimensjonale «Dark Side of the Moon», hadde jeg likevel forhåpninger.

Mange kjente navn (Miley Cyrus, My Morning Jacket, J Mascis, Maynard James Keenan, Moby) og en del mer obskure syrekamerater klarer imidlertid ikke å gjøre dette til den begivenheten det kunne vært. «Sgt. Pepper» er Beatles-katalogens kanskje sterkeste merkevare, men det er slett ikke deres beste album. Den har stort spenn og henger ikke helt sammen – noe den deler med denne hyllesten, men her knaker også enkeltlåtene kraftig i sammenføyningene.

Det skjer enormt mye her, men under en overflate som bobler av frodige og snodige innfall, er det skuffende grunt og lettvint. De har valgt å forholde seg relativt tro mot originalens harmonikk og atmosfære og heller pøst på med et ellevilt psykedelisk lydarsenal (mye umotivert svisjing, svosjing og skurring) og mye påtatt sursang. Det ender opp med å låte hult og med litt for sterk betoning på humor , som når versjonen av «With a Little Help From My Friends» blir parodisk i sin gjøglete lek med kontraster og en slags sjokkeffekt. Eller når «Getting Better» skilles fra originalen først og fremst gjennom en vokal så tonedøv at dens eneste mulige funksjon er som komisk effekt.

Lindringen kommer fra uventet hold, det er nemlig Miley Cyrus som sporadisk løfter plata opp fra klovneriet. Hun gir både «Lucy in the Sky With Diamonds» og «A Day in the Life» tyngde med finstemt ro, ironifritt alvor og befriende lite markeringsbehov, i omgivelser der resten konkurrerer i å framstå som mest mulig gær'n og speisa. Reprisen av tittelsporet (med Foxygen) klarer også å transcendere originalen gjennom rødglødende bandfølelse framfor den dominerende «klipp og lim»-tilnærmingen. At Flaming Lips er best når de går mer subtilt til verks, på de to låtene jeg vil tro har inspirert bandet mest i utgangspunktet, er ikke overraskende, men det setter samtidig platas mer tøysete krumspring i lite flatterende lys.

Vi får en del å humre av og øyeblikk av inspirert tolkningskunst - men mest av det som klør og maser. Når Flaming Lips er sånn, klarer jeg ikke å se for meg stort annet enn en selvtilfreds, blunkende Wayne Coyne. Og da er veien kort fra å være et av verdens beste band til å bli et av de mer irriterende.

Høydepunkt: «A Day in the Life»

Anmeldt av VEGARD ENLID

Vis debatt
comments powered by Disqus
Gikk du glipp av disse?