Det har ligget i kortene en stund, men der hun fortsatt holdt igjen på «Red» (2012), er det ikke lenger tvil om stilskiftet Swift har gjort på «1989».

Her slår synthene mot oss fra første tone, og åpningslåta «Welcome To New York» understreker overgangen med mørke anslag som like gjerne kunne vært begynnelsen på en Kavinsky-låt. Herfra og ut ser hun seg ikke tilbake, men plasserer seg heller i sentrum av lydbildet uten å nøle. Strofer som «Everybody here was someone else before/And you can want who you want» markerer skiftet ytterligere, og kanskje føler Swift seg som beskrivelsen av byen. Metaforen er i alle fall slående.

Albumtittelen handler ikke bare om Swifts fødselsår, men representerer like mye en hyllest til åttitallspop. Hun kunne valgt mange retninger når hun først ønsket å fornye seg, men Swift har valgt en forandring med enkel appell og en fremtoning som neppe vil støte noen. «1989» krediterer en rekke produsenter, men det viktigste samarbeidet er fortsettelsen med supersvenskene Max Martin og Shellback. Sammen har de tatt vare på merkevaren Taylor Swift, og til tross for at gitarene har forsvunnet, har hun beholdt den sjarmerende nabojente-fremtoningen. Samtidig er hun morsommere og mer selvsikker enn før, humoren i låtene gir henne et særpreg få artister forunt. Bare lytt til strofer som «OMG look at that face, you look like my next mistake» («Blank Faces»). De etterlater en følelse av at hun virkelig har lekt seg med tekst og produksjon. Da er det også lettere å tilgi at «1989» tidvis føles strømlinjeformet, og i liten grad utfordrer sjangeren.

«Shake It Off» og «Bad Blood» skiller seg ut som umiddelbare, lette låter. De representerer ikke albumet, men står som små pussige innslag som fremfor alt viser hvor enkelt det er å la seg henrive av fengende refrenger og umiddelbare rytmer. Storslåtte «Style» og «Out of The Woods» tilfører kvalitet, mens Lana Del Rey-inspirerte «Wildest Dreams» bringer mystikk til albumet. De virkelig store singlene som definerte «Red» uteblir. «1989» er likevel et helhetlig album og Swift har trådt inn i pop-rekkene med suksess, uten å miste sjarm eller egenart.

Høydepunkt: «Wildest Dreams»

Anmeldt av SARAH WINONA SORTLAND